Tårer i halsen

Nyttårsaften 2003 sitter vi hjemme i stua. Vi er alene hjemme på grunn av syke barn som gjør at vi ikke kan være noe annet sted. Klokken blir midnatt og rakettene begynner å sendes opp. Jeg sitter med minstejenta på fanget og ser ut av stuevinduet. Vi har skrudd av lyset slik at vi kan se bedre. Himmelen er klar og blir fylt med flotte farger og mønstre.

“Se så vakkert det er! Jeg får tårer i halsen. Bestefar skulle vært her.” Omtrent sånn lyder ordene fra frøkna på fanget mitt. I en alder av fire  og et halvt år så fanger hun opp det savnet det er når en vi er glad i ikke lenger kan være med å dele fine stunder.

huset

 

De siste dagene har jeg kjent veldig på den følelsen. Tårene og klumpen som sitter i halsen. Men det er det som er problemet. De sitter der, av og til truer de med å komme ut, men som oftest blir det med det ekstra trykket i brystkassa og den trykkende følelsen i øynene.

Da jeg gikk på videregående skole tok en av mine klassekamerater livet sitt. Jeg hadde gått i klasse med ham både i 9. klasse og på videregående, så jeg ble spurt om jeg ville si noen minneord i begravelsen. Jeg ble veldig rørt over å få den tilliten og sa ja til oppgaven. Det hadde vært mange tårer på vegne av ham og sorgen var stor. Da jeg satt i kirka, sammen med pappa tenkte jeg på hvordan jeg gruet meg til å stå foran alle menneskene og si de ordene jeg hadde skrevet ned. Jeg var redd for å knekke sammen i gråt. Da sa jeg til meg selv at nå må du slutte å være så sippete og ta deg sammen. Det er mange som klarer denne jobben uten å gråte. Jeg gikk frem og sa mine ord. Det kom ingen gråt, ikke tårer engang. Og der sluttet jeg å gråte for denne hendelsen. I ettertid har jeg tenkt at der stengte jeg for noe som ikke fikk jobbet seg ferdig.

Dette ble kanskje for meg starten på å legge følelsene til side. Nå er det ikke sånn at jeg gjør det med alt. Men jeg er god til å “bite tenna sammen” og komme meg videre. Selv om jeg tror oppriktig at jeg ikke kommer videre. Jeg stopper opp en helingsprosess som burde få gå sin gang.

For en kort tid tilbake var jeg hos en Rosen-terapeut. Jeg hadde aldri vært på denne typen terapi/behandling. Men hadde hørt fra ei venninne som hadde vært der at det kunne gjøre veldig godt. Min venninne fortalte at hun brast i gråt under sin første behandling. Dette gjorde meg nysgjerrig på hvordan denne behandlingen foregikk. Så da jeg oppdaget at mor til en i parallellklassen til min eldste datter holdt på med det fant jeg ut at det var på tide å prøve. Vi ble kjent i høst da vi var med klassene på Hvite Busser – tur. Vi innledet behandlingen med å prate om de ting som skjedde rundt meg, og om hvilke tanker jeg har rundt dette. Så la jeg meg på benken og hun begynte å jobbe med kroppen.

Underveis kom hun med kommentarer, og det var så mange av disse som stemte på en prikk, uten at hun har grunnlag for å vite det. Men den kommentaren som jeg bet meg mest merke i var “Det er mye gråt i deg, Annika”. Noen av de som har kjent meg hele vil kanskje ikke tro at det er sant. For jeg gjorde en god innsats som barn for å fylle opp min “gråtekvote”. Men siden den dagen i begravelsen til min klassekamerat har jeg øvd meg på å stoppe flommen av tårer når jeg føler at det ikke passer seg.

Så nå sitter jeg her, og ti år har gått siden pappa først var meldt savnet og siden funnet drept ved en landevei i Liberia. (Dersom du ikke har lest om det finner du det i innlegget “Tidens gang”.) Det har vært mange tårer og mye gråt. Men også mange, mange stunder hvor det har blitt dyttet tilbake for å kunne ta det igjen på et mer passende tidspunkt. Jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg kan sette meg ned og gråte meg tom på kommando. Så kveldene og nettene hvor tårene bare rant og rant er borte. Men tårene og gråten sitter fast.

Blomster på graven

Det er som jeg skrev i innlegget “Hva skjer med kroppen?“, et isfjell av følelser. Et isfjell fylt opp av innstengte følelser, som nesten ikke smelter. Jeg kjenner på dette som nok nå er mest sorg og savn og ønsker jeg klarte å få ut noen tårer. Dagen før det var gått ti år hadde jeg en dag hvor dette isfjellet truet med å sprekke. Det var tider hvor tårene ikke var mulig å holde tilbake. Men det var bare en eller to som snek seg gjennom sprekken før jeg måtte tette igjen. Jeg satt jo på jobb. Et voksent menneske kan ikke begynne å gråte midt på lyse dagen, med muntre kolleger rundt seg. Og siden det har ikke gråten kommet ut. Hverken gjennom tårer eller gråt. Jeg kjenner at den sitter som en stor klump i halsen, som ikke vil gå bort. Men selv de gangene jeg er alene og kan tillate meg å gråte løsner det ikke. Og isfjellet vokser ennå litt mer.

 

Blogglistenhits