Tidens gang

Denne delen av min historie startet en sen natt i mars 2003. Hele familien min var i seng og sov da plutselig mamma og en av mine kusiner står inne på stua vår. Jeg går ut og møter mamma som er helt ute av seg. Jeg spør om det har skjedd noe, men mamma klarer ikke svare. Så jeg spør igjen. For det er ingen normal årsak til at mamma og min kusine skulle komme i mitt hus midt på natten. Min kusine sier heller ikke noe. Så jeg spør: “Har det skjedd noe med pappa?” Mamma blir om mulig enda mer ute av seg. “Hva har skjedd? Er pappa død? Hva skjer?” Mine spørsmål renner ut av meg, men mamma klarer ikke snakke. Da blir det klart i mitt hode, at noe har skjedd med pappa. Han må være død siden mamma ikke klarer å si noen ting. Men da bryter min kusine inn.

pappa

Pappa var på reise i jobben. Han var i Liberia for å hjelpe flyktninger i det borgerkrigrammede landet. Han og to lokale medarbeidere var på vei til en flyktingleir for å kontrollere arbeidet som ble utført der. De kjørte ut på fredag. Mandag kveld får vi beskjed om at bilen de kjørte er funnet utbrent langs veien. Men ingen av de som kjørte i bilen er i nærheten. Og de har ikke kommet frem til flyktningleiren. De er heller ikke å finne i Monrovia. Det sendes en melding til Norge, til Syvendedags Adventistsamfunnet. Denne formidles videre til mamma. Men meldingen gir ikke noe svar. Den skaper bare flere spørsmål. Beskjeden lyder omtrent som dette: “ADRA sin bil er funnet utbrent på vei til Toe Town. Ingen personer er funnet”. Så da er det bare fantasien som setter grenser for å spekulere i hva som har skjedd.

Beskjeden slår meg i magen. Jeg får omtrent ikke puste. Er pappa død? Hvem har gjort dette mot dem? Jeg gråter, mamma gråter. Magen har slått knute på seg. Mamma drar videre, jeg har to brødre som også må få beskjed. Jeg blir sittende igjen alene. Angsten er altomfattende. Jeg klarer ikke tenke, jeg vil gråte, men er også lammet. Den natten får jeg ikke sovet. Dette er første av mange netter hvor søvnen er ødelagt.

Ingen vet hva som har skjedd med pappa, det vil si, ingen som vil si noe. Dagene går, mandag blir tirsdag, som blir onsdag og dette går videre til fredag. Disse dagene brukes til å forestille seg hva som har skjedd. Internasjonale rykter går. Noen har sett en hvit mann på vei til Elfenbenskysten, andre har sett dem i en flyktningleir, andre i jungelen. Fredag kveld kommer telefonen. De har funnet en hvit og to afrikanere. De ligger drept ved siden av veien.

En uke etter er kisten tilbake i landet. En ny uke går, og så er begravelsen ferdig. Så da er hverdagen tilbake. Det er i alle fall det mange tror. På kalenderen er det mange hverdager, i tankene våre er det ikke så mye hverdagslig, ei heller noe vanlig. Det første året er i dag en stor tåke. Viktige ting som skjedde husker jeg. Men andre ting er borte. Etter som tiden har gått blir også hukommelsen bedre. Og noen av minnene fra den uken i mars blir mildere. Det stikker ikke så hardt i magen og ut i armene.

7. oktober 2011 annonseres årets Nobels fredsprisvinnere. Jeg følger ikke så nøye med. Men min mann gjør. Han forteller meg at Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee, begge fra Liberia har vunnet. Selv om jeg ikke har fulgt nøye med i media de siste årene vet jeg at ting i Liberia har blitt mye bedre. Borgerkrigen er over. Ellen Johnson Sirleaf har fått demokratiet frem. De har nå demokratiske valg. Leymah Gbowee hadde jeg ikke hørt om tidligere. Men hennes historie er mektig. Hun er en ung kvinne som har stått på for å kjempe for kvinners sak i borgerkrigen. Hun ville ha slutt på voldtekter og mishandlinger av kvinner. En verdig vinner.

Så skjedde det utrolige. Mamma ble invitert til å møte President Ellen Johnson Sirleaf sammen med hjelpeorganisasjonen pappa jobbet for, ADRA. Møtet skulle ta plass på Grand Hotell. Dette setter igang tanker og følelser i henne. Så jeg tilbyr meg å være dagens sjåfør. Vi møter opp på Grand Hotell og der får jeg også bli med inn på møtet.

Vi sitter der, sikkerhetsfolkene har kontrollert rommet, ambassadøren, Høyesterettsjustitiarius og presidentens assistent er sammen med oss. Vi venter på Nobelprisvinnerne. De kommer inn, alle reiser seg. Når de har satt seg ned så setter vi oss også. ADRAs leder fra Liberia ønsker oss velkommen, og takker presidenten for at vi fikk komme. Så er det presidentens tur til å si noe. Hun beklager på vegne av sitt land den sorgen vi har hatt. Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle.

Leymah Gbowee forteller en mektig historie. En historie ingen i Norge har hørt før. En historie som setter følelser i sving i både mamma og meg. Hun forteller at den dagen pappa ble drept møttes de på et Check point på veien. Hun var på vei tilbake til Monrovia og pappa var på vei ut fra Monrovia til Toe Town. De snakker der mens bilene sjekkes. Så får hun kjøre videre. Deretter får hun beskjed om at alle i bilen til pappa er savnet, bilen er funnet øde og utbrent langs landeveien. Det går noen dager før man får vite at alle 3 i bilen er drept. Tre menn som jobbet for at flyktninger og andre som var påvirket av borgerkrigen skulle få det bedre er tatt av dage, hensynsløst.

Dette blir en avgjørende faktor i hennes liv. Hun sier opp sin jobb for å kunne engasjere seg på heltid for kvinners kamp for frihet og fred. Hun mobiliserer mange kvinner med seg. De gjør fredlige demonstrasjoner for å få fokus på kvinners rettigheter. En hendelse som har påvirket og endret min families liv har også endret hennes. Denne endringen er årsak til at hun i år ble en av vinnerne av Nobels fredspris. Både hun og president Ellen Johnson Sirleaf forteller at det er ikke bare de to som fortjener denne prisen. Men alle mennesker som har vært med på å bidra til endringer i samfunnet i Liberia. Der i blant pappa. Den jobben han gjorde for ADRA i Liberia blir sett på som viktig. Han gjorde en innsats i et land så fylt av hat og krig at til og med personer fra Liberia ikke ville oppholde seg der. De som var ressurssterke kunne oppholde seg i andre land, men ADRA og pappa valgte å bli. De valgte å kjempe for den vanlige mannen i gata. De ville hjelpe alle de som ikke kunne hjelpe seg selv.

Så fredsprisvinnerne, to utrolige kvinner som gjør mye stort i sitt land husker min pappa. De husker en mann som ga sitt engasjement, og liv for at deres landsmenn skulle få det bedre. For dem var han en hjelpearbeider, for oss var han pappa, ektemann og bestefar. Men at han var villig til å fortsette sitt hjelpearbeid og engasjement for de sivile i Liberia har gjort at han huskes av disse som har kjempet for freden der nede. De ønsker å hedre hans minne sammen med andre som har gjort en innsats for fred og frigjøring. Jobben hans, og hans innsats har vært viktig. Det gjorde en forskjell.

Dette gjør ikke tapet mindre vondt, men det skaper en større stolthet for den jobben han gjorde.

Blogglistenhits

86 thoughts on “Tidens gang

  • Dette var utrolig rørende å lese (de andre på bussen syntes nok at jeg var veldig rar som både snufset og tørket tårer). Du forteller så levende om da han ble borte, og historien om hvordan hans engasjement påvirket Leymah Gbowee er til å få gåsehud av. Så fint av henne å dele det med dere, og takk for at du deler det videre <3

  • STERK LESNING! Dette har vært store dager – og her i familien (norsk som bor i Spania) har vi fått mange nye inntrykk og tanker. Denne historien gir ekstra dybde – tusen takk for at du deler!
    Det er viktig å bli minnet om at hendelser som ikke alltid virker så store på oss de ikke rammer, kan være så sjebnesvangre for andre. Og det er slike hendelser som forandrer historien.
    Jeg blir ydmyk i møte med familier som din og den innsats dere har gjordt og nå betaler for.

  • Takk! Det var sterkt å lese, og det brakte minner tilbake. Denne fredsprisen markerte prisen på en annen måte for meg også, selv om jeg bare var kollega… Takk for at du skrev så fint og sterkt om det du opplevde!

    • Ja, hele fredsprisprosessen har satt igang mange tanker og følelser for mange, tror jeg.

  • Hej

    Jag har inte så många minnen av din far, även om jag träffade honom några gånger. Var hemma hos Michael ocn Tina som kände honom bättre och vi pratatade om honom i går. Det är svårt att förstå hur det känns att förlora en förälder på detta sätt, men tack för att du delade lite av den känsla du fick av att få höra att han inte är glömd.

    • Takk! Jeg syns det er fint å kunne bruke anledningen til å få fokus på de som gjør noe for andre. Slik som fredsprisvinnerne, og faktisk også pappa.

  • Tusen takk for at du vil dele din histore med oss andre som kjente Kåre. Takk til deg og hele familien din. <3

  • Så godt å lese, vondt, sterkt men godt. Kåre brydde seg alltid om de svakeste. Et engasjement han og dere betalte en dyr pris for. Vi som møtte ham i barndommen, i speideren, i ADRA vil alltid huske ham og innflytelsen han hadde på oss :o) Jeg håper at dere fikk møt disse sterke kvinnene og hjulpet et steg videre i sorgen, selv så lenge etter. Klem

    • Det var et mektig møte med disse kvinnene. To fantastiske personer! Det gjør godt at de ser at pappas død kunne føre til endringer i landet.

  • Wow! Skjønner at du er stolt og at savnet fortsatt er stort.

    Iblant tenker jeg fortsatt på ham og merker at han fortsatt har etterlatt et hull hos meg. Og da vandrer tankene umuiddelbart til dere og det savnet dere må ha.

    klem

    • Det er en del vonde og tunge tanker av og til må jeg innrømme. Men smerten er ikke like skarp lenger.

    • Du kjenner jo selv til at det kan være godt å få noe ned på papir. Og når det i tillegg er en ting som jeg kan si at jeg er stolt av er det fint å kunne dele.

  • Husker så godt da jeg hørte den forferdelige nyheten. Det er like ufattelig i dag som da. Kåre hadde stor inflytelse på vår generasjon både i speideren og meg personlig da jeg skulle ut som student misjonær. Takk for at du delte den gode nyheten i alt det vonde.

  • Kjære Annika!
    Tapet av pappaen din får meg på gråten når som helst, hvor som helst hvis det blir nevnt. Han er en av de personene jeg har beundret mest i hele mitt liv.
    Tapet er meningsløst uansett. Men historien du delte gav likevel litt trøst. Takk for det!

    • Historien om Leymah Gbowees møte med pappa har gitt et nytt perspektiv på historien. Og den gir meg større respekt for at pappa fortsatte å reise ned dit.

  • Tusen takk 🙂

    Historien din ga meg enda en grunn og ikke minst bakgrunn for å fortsette å verdsette Nobels fredspris. Og ikke minst det humanitære arbeidet som gjøres av folk som gjør en forskjell, som din far så tydelig har gjort 🙂

    Var hand som stryker over kinn
    🙂 Ragnhild

    • Ja, Nobels fredspris kan være veldig viktig. Det er så viktig å få satt fokus på de personer som gjør noe viktig i for andre. Og det trenger ikke være verdenskjente personer.

  • Sterk lesning….Vil alltid huske det engasjementet Kåre viste i arbeidet sitt:)

  • Så flott historie, takk for at du delte denne. Vi savner Kåre mye!! At historien som sluttet for han der i Liberia skulle få stor betydning for landet og demokratiet er godt å ta med seg. Du må være stolt, jeg er det!!

    • Ja, jeg er stolt, Tone. Selv om jeg kjenner klumpen i halsen tydeligere disse dagene enn ellers.

  • fantastisk fint skrevet. Rørenede å lese for alle og særlig oss som også kjente Kåre.

    • Jeg må si takk for at du engasjerer deg selv for ADRA og de som trenger det.

  • Du har all grunn til å være stolt av din far og av alt han gjorde for en bedre verden. Tusen takk for at du delte denne historien med oss, det er utrolig å se det “større bildet” og se hvordan en persons innsats kan ha stor innvirkning i livene til mange mennesker mange år senere.

    • Ja, da Leymah Gbowee fortalte sin historie ble jeg nok like rørt som dere som leser min gjenfortelling og personlige opplevelse av alt.

  • Dette var sterkt, men takk for at du deler din historie.
    jeg kommer aldrig til å glemme Kåre, har var en utrolig snill mann!
    klem

  • Jeg har alltid sett på historien om Kåre som en illustrasjon på at det onde som skjer i verden er fullstendig meningsløst, når merker jeg at jeg blir litt usikker. Det er i alle fall godt å vite å hans død ikke var for gjeves og at det kom noe godt og ikke minst svært betydningsfullt ut av det! Tenker ofte på hvordan dere har det. Gleder meg over at dere ha fått noe godt å tenke på.

    • Jeg prøver alltid å se det positive i denne historien, ellers blir den for tung å bære.

  • Tack för att jag fick läsa i din blogg. Jag kände Kåre och var bl.a. med honom på ett ungdomsprojekt i Quetta, Pakistan 1990 och byggde en skola. Minns Kåre som en varm människa med mycket humor och en enorm medmänsklighet. Det känns oerhört sorgligt att ännu en gång bli påmind om hans bortgång men att hans liv trots allt har haft en så stor betydelse för så många människor känns trots allt fantastiskt.
    Tack för din berättelse!

    • Det er fint at andre kan få glede av min historie. At man får en ny vinkling på historien som man ikke kjente til.

  • Takk for at du delte din sterke historie med oss. Husker Kåre som en fantaskisk flott person, og jeg kommer aldri til å glemme han!

  • Utrolig interessant, Annika! Takk for at du delte!
    Vi tenker på dere!

  • Takk for at du delte med deg av denne erfaringen.
    Savner Kåre mye. Har masser av gode minner..
    Tenk å leve i håpet om å få mötes igjen.

    Fredfull Jul til deg og din familie, Hilsninger til din mamma også.

    Per Erik Dekkerhus, Slussfors, Sverige

  • Dette var veldig sterkt. Vet ikke hva jeg skal si, jeg. Tenker ofte på Kåre og savner ham. Å høre at noen skapte slik mening av det meningsløse som skjedde bringer ham ikke tilbake, men det var utrolig godt å høre om det. Og jeg blir enda stoltere av å ha kjent ham!

  • En venn sendte meg til bloggen din og jeg er veldig glad for at jeg fikk høre denne historien. Glemmer ALDRI den fredag ettermiddag/kveld på Vik når vi fikk det triste budskapet. Den datoen er merket inn i min kalender. Har selv mistet en onkel som ble skutt mens han arbeidet for ADRA i Afrika og det er så utrolig meningsløst. Tusen takk for historien du delte!

  • Sterk og rørende historie, og så godt at dere fikk høre ringvirkningen av innsatsen hans, og at hun fikk mulighet til å fortelle den historien til dere!

    • Takk for hyggelig tilbakemelding! Ja, det ble veldig personlig da hun fortalte, og fredsprisen i år har fått ekstra plass i hjertet, kjenner jeg.

  • Takk for at du delte dette. Du skriver godt, det var en sterk historie. Dere har alle grunn til å være stolte av ektemannen, pappaen og bestefaren deres. Dette er nok et eksempel på hvordan Gud kan få noe godt og positivt ut av selv den største tragedie. Må Gud være med dere og velsigne dere alle sammen videre på livsvandringen.

  • Tusen takk for at du ville dele din historie. Tapet av noen du er glad i er så vondt og spesielt under slike omstendigheter. Hadde mange gode minner med hans humoristiske historiere og hvor enn han var var det alltid liv. Jeg gleder meg til vi skal se ham igjen. Ønsker deg og dine en velsignet Jul.

    Melinda Bouit, Sacramento CA

    • Takk for hyggelig tilbakemelding! Det er fint å høre om alle som husker pappa på den måten.

  • Dette var sterk lesning og tårene randt her hos meg. Jeg ser bort på bildet av min gode venn som har stått på mitt skrivebord siden den gangen da det utrolge, forferdelige, tragiske skjedde. Har alltid vært en stor beundrer av det han gjorde både som Adra leder og som speiderlederen over alle!!
    Takk for at du delte dette!
    Savnet for dere blir ikke mindre, men kanskje det kan være en liten trøst at hans død fikk ringvirkninger til noe stort og godt!

  • Det må ha vært et veldig sterkt møte. Når jeg leste tenkte jeg at det var virkelig godt han ble funnet – uansett. Å leve videre med uvissheten måtte ha vært så mye vanskeligere.

    Godt skrevet 🙂

    • Tusen takk! Ja, om han ikke hadde blitt funnet hadde det vært vanskeligere. Vi har i alle fall fått en avslutning på historien hans.

  • Dette siste hørte jeg litt om fra Christel søndag kveld ette konserten.
    Nå når dere fikk denne opplevelsen og infoen om Kåres siste timer, er jeg ennå mer glad for mailen vi tok til Lundestad!

    • Tusen takk! Jeg er utrolig takknemlig for den mailen du sendte! Jeg er veldig glad for historien til Leymah Gbowee.

  • KJære Annika!

    Du forteller en veldig sterk historie. Jeg er veldig glad for at du ville dele den med andre. Du hadde en fantastisk pappa på alle måter. Jeg vil alltid huske ham som en morsom, kunnskapsrik og omsorgsfull person. Det skal veldig mye til for å glemme ham.

  • Stiller meg i køen med takknemlighet. Ingen som kjente Kåre kan glemme han. Men med denne rørende historien kommer minnet om Kåre enda sterke frem – et minne som er godt – fordi vi var så glad i ham og satte stor pris på ham. Klem til deg fra meg. Hils gjerne til resten av familien – vi er glad i dere alle.

  • Starkt av dig att skriva om allt detta! Massor av tankar och kramar går till er alla i familjen.
    Klart att du ska vara stolt över din pappa – han var en fantastisk person, precis som ni alla är fantastiska personer!
    Sköt om dig, Annika!
    /Åsa

  • Kjäre deg. Har så ofte tenkt på din far som mistet livet på en sånn fryktelig måte… For en fantastisk historie du forteller. Tusen takk for at du deler den med oss.
    Klem
    Alette

  • Sterk kost ! Jeg har lest det flere ganger og kommer til å lese det igjen. Ord blir fattige. Jeg kjenner klumpen i halsen og tårene ligger på lur. Tusen takk for at du deler dette.

  • Takk for at du delte så vakkert om sorg, tap, mot og engasjement! Det viktige arbeidet lever videre! Ønsker deg og dine en fredelig jul.

  • Tilbaketråkk: Hverdagsmagi

Det er stengt for kommentarer.