To ble til tre

Bloggen min de siste månedene har bestått hovedsakelig av hvordan jeg jobber med min livsstilsendring. Bakgrunnen for det har vært at etter tre svangerskap og langvarige depresjoner har kroppen ikke fått den pleie den trenger. Bekkenløsning og kroniske smerter har vært medvirkende, i alle fall i perioder, til at det å komme i gang med trening har virket håpløst. Jeg har flere ganger tatt tak i matinntaket, men sjelden samtidig som jeg kjører kroppen fysisk i gang også. Men nå er jeg faktisk ordentlig i gang!

Så etter mangfoldige timer med PT Salvesen, er jeg litt hekta på det å bli pisket til å yte litt mer enn jeg tror er mulig. Det gjør at jeg yter litt ekstra når jeg trener selv. Og det er jo flott. Jeg har prøvd å komme med noen innspill til min kjære når vi trener, på hvordan jeg blir bedt om å trene sånn at han kan prøve det selv. Men jeg har ikke samme myndighet som en PT. Så i går når jeg hadde time inviterte jeg min kjære med på timen. En dobbeløkt. Nå var det hans tur til å kjenne hva PT Salvesen forventer på trening.

Jeg var forsinket til treningen, det vil si at jeg rakk ikke varme opp, for jeg kom akkurat kl. 17. Min kjære som hadde kjørt selv var godt i gang med oppvarming da jeg kom inn. Så PT Salvesen kom etter at jeg hadde gått bare to minutter i trappemaskinen, jeg var ikke blitt skikkelig anpusten og mør i lårene ennå engang.

Før vi startet forklarte min kjære at han sliter med en skade i kneet, og at han burde sikkert gå til legen med det. Og det er jo greit for PT Salvesen å vite hva han skal ta hensyn til, i tillegg til mine skavanker.

Vi begynte med vekselsvis markløft og planken. Den som stod i planken skulle holde den like lenge som den som løftet vekter. Og allerede her så jeg hva jeg har lært av å trene. Det jeg opplevde som lette oppvarmingsvekter (30 kg) ble min kjære litt satt ut av. Han syntes allerede det var tungt. Her så PT Salvesen selvsagt mulighet til å kommentere på at kjerringa synes det er lett, nå må du jobbe. Jeg må ærlig innrømme at å fokusere på planken var litt vanskelig når jeg hadde mer lyst til å se på ansiktsuttrykket til han som strevde med vekta.

Når det ble min tur igjen la vi på mer vekt, og nå kjente jeg også at det begynte å bli noe man må jobbe litt mer med. Min kjære fant frem vektløftningsbeltet når det ble hans tur, og så løftet, puste og peste han. Og han erfarte vel at når han ikke tror han klarer mer så kan man hente ut mer styrke. For han klarte en siste runde med mer vekter før vi gikk videre.

Så var det over til smith-maskin for knebøy og den andre skulle trene armer med frivekter. Allerede nå var min kjære ganske sliten. Han er ikke vant til å kjøre på i så tett tempo. Det er mye pauser mellom settene når han trener selv. Og det til tross for at jeg syntes det ble lange pauser, siden PT Salvesen hadde to å passe på. Og ikke bare det, to med forskjellig erfaring på å ta i mot instrukser på hva man skal gjøre. Jeg har funnet ut at første gang PT Salvesen sier at du klarer flere, så gjør man som regel det. Og når han spør om det er lett så er det kanskje det, for han forventer ikke 15 repetisjoner på øvelsene nødvendigvis. Så jeg fikk beskjed om å gjøre den ene eller andre øvelsen vi har gjort flere ganger mens han hjalp min kjære. Den reduserte oppmerksomheten til PT Salvesen gjorde at jeg ikke klarte å tyne meg selv like hardt som etter en vanlig økt med ham, så i tillegg til lengre og oftere pauser så ble intensiteten på treningen noe lavere. Vi kjørte bulgarske utfall, og min kjære fikk beskjed om å holde en kettle bell mens han jobbet. Men han slet sånn med balansen at han måtte sette den fra seg. Og det var akkurat som å se meg selv gjøre det første gang. Vingling og klaging på at dette får jeg ikke til. Jeg bokset mens han gjorde det. Da det ble tid for bytte fikk jeg beskjed om at jeg måtte holde vekter i hendene siden jeg hadde gjort dette før. Og det er sant at jeg har gjort det før, men ikke med noen form for eleganse. Balansen min har vært omtrent totalt fraværende. Jeg har vaiet og slitt med å komme meg opp igjen når jeg først kom meg ned. Men i går, da gikk det som det skal. Jeg har fremdeles en del å gå på med tanke på hvor dypt jeg klarer å komme. Men jeg klarte å ta åtte repetisjoner på hvert ben. Første gang jeg gjorde denne øvelsen klarte jeg tre.

På dette tidspunktet mente min kjære at han ikke hadde noe mer å gi. Han klaget på melkesyre i beina og endte på gulvet og var nok ganske sikker på at han ikke ville klare å komme seg opp igjen. Så det måtte litt overtalelse til for at han skulle krabbe seg opp og komme til siste øvelse, hip extension. Da var det beina opp på en benk med 90 graders vinkel i knær og hofter og så var det bare å sette i gang med å løfte rompa opp fra gulvet til overkroppen var i en rett linje. Dette har jeg gjort flere ganger før, så jeg vet at her må jeg passe på ryggen, ellers slår svaien inn og det stikker til med smerter. Jeg gjorde rolige øvelser så lenge som vi fikk beskjed, mens jeg så og hørte på min kjære som nå virkelig trodde han skulle dø. Ansiktsfargen var mer hvit enn vanlig og han var virkelig helt kjørt. Så jeg tror han var veldig glad for at dette ble siste øvelse.

Da vi pakket sammen for å gå hjem så sier jeg at kanskje vi skulle kjøre sammen hjem, for jeg var ikke helt sikker på om han var klar nok i hodet til å følge med i trafikken på daværende tidspunkt. Og han syntes det var en god idé. Vi stoppet på butikken på vei hjem, og jeg fikk gleden av å gå inn alene.

Da vi kom hjem stupte han ned på sofaen, så sliten at han ikke var klar for mat eller bevegelse. Litt vann var alt han maktet til å begynne med. Og jeg spurte om han skjønte hvorfor jeg inn i mellom slokner på sofaen når jeg har trent? Han sa at det hadde han alltid skjønt, men jeg tror at han fikk en helt annen forståelse for det etter å ha tømt kroppen så hardt for energi.

Resten av kvelden var det lite aktivitet på ham. Det er ikke helt uvanlig, for kveldene tilbringes ofte foran pc’en. Men denne kvelden hørte jeg stadig vekk sukking og stønning. Og jeg må nok innrømme at jeg humret litt i skjegget der jeg satt. Når han var innom stua så sa jeg at han kunne bare glede seg til onsdag. For DA kommer han virkelig til å kjenne det i beina.

Det jeg fikk med meg fra denne litt rolige treningen er at jeg har sannelig kommet et stykke på vei. Jeg mestrer så mye mer nå enn tidligere. Nå kan jeg gå med utfall uten å vaie som et tre i orkan, og jeg klarer å stoppe hvis jeg kjenner vondter som ikke skal være der under trening. I tillegg så er kanskje den viktigste kunnskapen jeg har fått med meg, det at jeg kan mer enn jeg tror. Jeg er faktisk ganske sterk og jeg har gjort en god jobb så langt.

Blogglistenhits