Trening på morgenkvisten

Som noen av dere vet hadde jeg en kjempeøkt på søndag. Det var trening av ben til den store gullmedalje, eller til den store skjelven. Da økta var ferdig ristet det så kraftig i begge lårene at hele kroppen ristet. Det varte en liten stund etter at jeg kom hjem også.

Med denne opplevelsen i beina så jeg for meg at å gå ville være et mareritt i de påfølgende dagene. Så da jeg stod opp mandag morgen og ikke var støl i beina var jeg litt overrasket, og så for meg at denne gangen kom det til å smelle etter to dager i stedet for en. Men jeg stod opp i dag, og beina kjentes helt fine. Ingen stølhet der. Mage, armmuskler og brystmuskler derimot har vært støle siden søndag.

I dag tidlig, var det tid for en ny økt. Jeg dro avgårde sammen med min datter så vi var klare til å trene 07.55. Da var det som vanlig oppvarming i trappemaskinen som stod på programmet. Jeg satt i gang med friskt mot, og unormalt våken til den tiden på døgnet å være. Men etter ca ett minutt var det ikke noe kraft igjen i lårene mine. Hvert trinn som skulle tas var en kamp. Tempoet på trappemaskinen ble justert fra 8 til 7. Etter noen få minutter til måtte jeg sette tempoet ned til 5. Da mest for å kunne følge trappetrinnet litt nedover før jeg var nødt til å løfte beinet igjen for å ta neste trinn. Da det hadde gått over fem minutter var tempoet nede i 4. Det har det ikke vært på flere uker. Så det føltes som en nedtur. Da det var gått åtte minutter trodde jeg at jeg ikke skulle klare de planlagte ti minuttene. Stadig oftere ble jeg med trappetrinnene ned til de begynte å helle for å gjøre seg klar til å brettes rundt beltet som driver trappa. I tillegg tviholdt jeg i håndtakene og dro kroppen oppover. Svetten rant, men pulsen kom naturlig nok ikke like høyt som den gjør når jeg klarer raskere tempo. Da timeren viste 10:00, trykket jeg på «Stopp». Det var ikke snakk om å gå mer enn nødvendig. På søndag hadde jeg bestemt meg for å gå til den sangen som spilte når jeg nærmet meg ti minutter var ferdig. Det ble da ca 11,5 minutter. I dag var det totalt uaktuelt å gå mer enn overhode nødvendig i trappa.

Det ble markløft og en øvelse jeg ikke vet navnet på. PT Salvesen får seg nok en god latter når jeg nå skal prøve å forklare den. Jeg fikk en manual i hver hånd, de holdt jeg foran meg og løftet opp til skulderhøyde (fronthev?), i skulderhøyde skulle jeg ta armene ut til siden og så løfte de opp i utstrakt posisjon, og så tilbake samme måte. Uansett hva det heter så skal jeg fortelle at det var skikkelig slitsomt. Jeg ser for meg at skuldre og triceps kommer til å kreve sin plass i morgen. At jeg også gjorde noen push ups i slynga bidrar nok også til at disse musklene krever sin plass.

Men det var ikke det eneste nye jeg gjorde i dag, jeg gikk opp og ned på en stepbox. Og jeg kan godt si at å tråkke opp over en halv meter er ikke det jeg er vant til å gjøre. Så det var noen ganske ustødige trinn der. Heldigvis var min treningsstøtte PT Salvesen der klar som jeg kunne ta tak i om jeg holdt på å falle.

Men det var ikke der jeg falt, selv om jeg faktisk gikk rett på rumpa to ganger i dag. Det ene var mens jeg gjorde roing i slynge. Da mistet jeg grepet på den ene hånda, og datt rett på rumpa. Den andre gangen var en kettle bell øvelse hvor i det jeg bøyde knærne bare mistet kontrollen og gikk rett ned for telling. Da jeg reiste meg opp igjen da hadde jeg litt rare «flekker» i synet. Så jeg tror kanskje kroppen sa fra at den var litt sliten.

På slutten av treningen kom min datter og vi gjorde noen ting sammen, og PT Salvesen fikk anledning til å dokumentere oss begge i arbeid.

I morgen skal styrketreningen få hvile litt. Da tenkte jeg nemlig å prøve meg på en løpetrening igjen. Det er en stund siden forrige gang. Denne gangen blir den inne på tredemølla. Så får jeg satse på at det går fint for knær og pust.

Blogglistenhits