Trøstemat

Trøstespising

Når det gjelder trøstespising har vi nok alle gjort det. Noen av oss oftere enn andre. Og for egen del så er det noen typer, og merker mat som er mer regel regelmessig brukt enn andre. Og vi har kanskje forskjellige ting vi spiser i forskjellige situasjoner. Jeg har tenkt en del på dette i de siste månedene. Hva er det som gir meg et ekstra drag mot disse mattypene?

Nugatti

Av alle pålegg du kan velge blant har Nugatti en helt spesiell plass hos meg. Selv etter at de fjernet palmeoljen har den beholdt sin plassering. Jeg har alltid likt Nugatti. Men det helt spesielle båndet til Nugatti fikk jeg nok da vi bodde i Pakistan. Du kan ikke kjøpe Nugatti i  butikken der, men mamma og pappa hadde tatt med et brett med Nugatti i flyttelasset. Nå var det sånn at vi hadde bodd i Pakistan i noen uker før flyttelasset kom. I de ukene hadde vi gått i butikker med eksotiske matvarer og lukter. Vi hadde spist mat som ikke smakte som hjemme og sammen med kultursjokkets inntog var lukten av alt dette eksotiske ikke fullt så eksotisk lenger.

Så da flyttelasset omsider kom og vi fikk våre ting var det utrolig deilig. Jeg husker godt at jeg satt på rommet mitt og mamma kom inn med en teskje med Nugatti på. For vi skulle få en smak av hjemme. Alle tre barna fikk det. Og det er vanskelig å beskrive følelsen av å sitte med denne søte smaken, som var så kjent. En smak og lukt som ikke var pakistansk. Det ga en umiddelbar lindring på hjemlengselen. Dermed var min følelsesmessige tilknytning til Nugatti styrket. Og det er jeg klar over i dag.

Så jeg har veldig sjelden Nugatti i skapet. For da vet jeg hvor jeg går de dagene jeg er sliten eller liknende og vil spise litt på følelsene. Jeg spiser ikke Nugatti med skje. Men med et greit lag med margaring og gjerne på knekkebrød eller loff. Så totalt sett blir det ikke noe bedre, heller tvert i mot.

Loff

Nå som jeg har nevnt loff kan jeg fortsette der. For jeg er ekstremt kresen på brød. Det har jeg alltid vært. Men som barn spiste jeg det jeg fikk servert. Nå spiser jeg det jeg vil. Jeg er ikke like kresen på knekkebrød, og det er bra. For når det kommer til brød er jeg mest glad i veldig lyse brød. Det meste av brød tilsvarende loff går ned på høykant, mens når det kommer til knekkebrød er det motsatt. Der vil jeg helst ha de skikkelig grove. Så til daglig spiser jeg knekkebrød fremfor brød.

Her har jeg to ting som jeg knytter til min følelsesmessige tilknytning til brødet. Det første er at siden jeg som barn spiste brød som jeg ikke var så glad i var det alltid ekstra stas å være hos bestemor og bestefar, for der var det alltid loff. Bestemor hadde det til alle brødmåltid. Så gleden av å spise dette brødet, som ofte var dekket av søtt pålegg i tillegg var stor.

Det andre er fra ungdomsskolen, mer spesifikt 9. klasse. Vi hadde kommet hjem fra Pakistan. Lillebroren min og jeg gikk på skole i Moss. Der var det sånn at de som gikk i ungdomsskolen fikk lov til å kjøpe lunsj i en liten butikk på andre siden av gata. Og de lagde kvarte brød med smør og ost. De tok altså en loff som de kuttet på midten og delte i to og smurte den. Så vi fikk fersk loff med gul- eller brunost. Jeg elsker den sprø skorpen på ferskt brød. Kombinasjonen av ferskt brød og fersk gulost er fremdeles noe jeg kan spise alt for mye av. Et kvart brød er jo ikke akkurat anbefalt mengde mat for en lunsj.

Potetgull

Den siste matvaren jeg skal ta for meg er potetgull. Og her er jeg ikke veldig avhengig av merke. Det går mest på humør og dagens ønsker. Det gjelder både om det er av de gode gammeldagse typene, eller de mer moderne som er stekt i forskjellige oljer og med nye kombinasjoner av smaker. Selv om jeg nå heller mer til ren saltsmak enn jeg gjorde før.

Potetgull har jeg vært glad i så lenge jeg kunne huske. Som barn var jeg ikke glad i sjokolade, og som voksen er jeg mer glad i salt og surt snacks enn søtt. Men mitt overforbruk av potetgull startet på videregående. Jeg gikk som sagt på internatskole og delte rom med min kusine. Vi var veldig flinke til å gå tur, i stedet for å spise kveldsmat. Men i det store bildet var nok ikke det så lurt. For hun jobbet i kiosken på skolen, og den var åpen på kvelden, og det var nok heller regelen enn unntaket at hun og jeg delte en pose potetgull på kvelden før vi la oss. Den gang hadde jeg en annen forbrenning og kroppen så ut til å tåle det.

Men uvanen var etablert. For dette skjedde i samme periode som jeg lengtet ekstremt hjem, og jeg hadde min første skikkelige kjærlighetssorg. Så det var to “sorger” som ble døyvet med potetgull. Og vi opparbeidet det vi litt flåsete kalte potetgullkondis. Den vedlikeholdt jeg da jeg flyttet til Trondheim etter videregående. For da jeg første halvår der satt mye alene på ettermiddager og kvelder var det stadig vekk potetgull med i posen hjem fra butikken. Og det var ikke noe problem å knerte en hel pose i løpet av en kveld, uten å føle meg kvalm eller uvel på annen måte.

På den tiden gikk jeg masse. Jeg gikk alle veier i byen. Og jeg gikk fort. Så daglig forbrenning var nok ganske høy. Men jeg vedlikeholdt dårlige spisevaner.

Håndtering av uvanene

Jeg har fremdeles en følelse av tilfredsstillelse når jeg spiser noe av dette. Men jeg vet logisk at dette er mat som ikke er sunt for meg. Så jeg skal jo begrense det. I dag blir jeg kvalm av for mye potetgull, men klarer likevel ikke alltid å begrense meg hvis jeg har det tilgjengelig. Nugatti gjør at jeg spiser mye mer enn jeg skal, og det samme gjelder loff. Så Nugatti har jeg kun i hus i ferier, og loff prøver jeg generelt å styre unna nå.

I perioder jeg er veldig flink, i andre perioder bukker jeg under for fristelsene. Men jeg gir ikke opp. Selv om jeg går på en smell, så er jeg ikke lenger der at jeg sier til meg selv at nå er alt over. Når jeg nå har spist dette er det ikke vits å jobbe videre med endringene, for jeg får det ikke til likevel. Nå prøver jeg heller å finne tilbake til motivasjonen som gjorde at jeg bestemte meg for å kutte ut, eller i alle fall ned på forbruket av denne type mat.

Blogglistenhits