Trøtt eller sliten?

I forrige uke «klaget» PT Salvesen på at jeg tar litt kjedelige bilder. Og det er for så vidt sant. Jeg er blitt flinkere, men særlig bildene jeg tok helt i begynnelsen er ikke bra. Jeg var ikke så glad for å ta bilder, og særlig ikke selfies. Men noe dokumentasjon måtte jeg ha.

Så jeg spurte han hva slags bilder han mente jeg burde ta. Og et av forslagene hans var at jeg skulle ta et bilde hvor jeg gliste og viste fingeren. For å symbolisere at jeg ikke vil la depresjonene og angsten vinne, men at jeg står på og fortsetter å jobbe. Men nå er ikke det min stil. Jeg kommer aldri til å ta et slikt bilde, så jeg får heller finne på noe annet.

Dette fikk meg til å tenke på at jeg vil skrive litt om det å ikke gi seg. Nemlig det å holde ut når man egentlig føler seg for sliten til å fortsette.

Å for og begynne med det etterhvert litt utslitte uttrykket «jeg er så sliten». Jeg er en av de som bruker dette, og til tider mye. Og det er flere grunner til det. For jeg blir sliten av å stadig kjempe for å holde depresjonen i sjakk, det er slitsomt å finne balansen mellom hva jeg kan håndtere av stress og daglige oppgaver uten å gå i veggen og det er slitsomt å ha en kropp som heller ikke spiller på lag.

De siste 15 årene har jeg aktivt prøvd å få depresjonene under kontroll. Det har fungert i kortere perioder, men det skal ikke så mye til for å trigge en ny. Og en av kjennetegnene på depresjoner er nettopp det å føle seg energiløs, eller sliten. Så når jeg for tiden har lyst til å legge meg før jeg har stått opp, eller må stoppe for å sove når jeg kjører på turer som varer opp mot en time, eller rett og slett sovner hvis jeg sitter stille i sofaen, da føler jeg at det kan være på sin plass å kalle det sliten.

Var det noen som sa aliten?

Før hadde jeg utrolig mye hodepine, og det er ganske tungt å leve med. Og de periodene hvor det hang i hver eneste dag ble jeg utrolig sliten og lei. For det tappet energi rett ut av kroppen. Det å bruke så mye ekstra på å ha normal funksjon på hukommelse og konsentrasjon mens hode dundrer er ikke så lett. Nå har heldigvis den kroniske hodepinen blitt nesten borte. Det er bare noen dager i måneden at den henger i mer enn noen timer. Og jeg er utrolig takknemlig for det.

Så i og med at hodet begynte å bli normalt fant jeg ut at det var på tide å gripe fatt i et annet gammelt problem. Og det er bekkenmuskulaturen. Jeg vet at bekkenet har stått i spenn siden guttungen ble født, for snart tolv år siden. Men det var egentlig ikke bra før jeg ble gravid med ham heller. Så det reelle antall år er nærmere nitten enn tolv. Jeg har egentlig ikke kjent så mye smerter i bekkenet de siste årene. Litt stivhet og til tider en del vondt i halebenet, men ikke selve bekkenet.

Så jeg troppet opp hos naprapaten og sa at vi burde kanskje ta tak i bunnen av problemene. For de krampene jeg har fått i ryggen når jeg trener tenker jeg at kanskje kommer av noe tull i bekkenmuskulaturen. Som sagt så gjort. Hun kjører på med nåler i spente muskler med påfølgende triggerpunktbehandling i de samme punktene. Det gjør innmari vondt! Men det hjelper. Jeg kjenner at muskulaturen slipper, men etter som den har sluppet taket har gamle smerter kommet. Og da kjenner jeg at jeg blir mismodig. Jeg prøver å si til meg selv at det må nok bare bli litt verre før det er så pass at jeg kan begynne å trene det opp igjen.

Med disse forskjellige tingene som tapper energi så blir det til tider litt mye tid i horisontal stilling, på sofaen eller i senga. Jeg får dårlig samvittighet for mann, barn, husarbeid og kjæledyr som alle blir nedprioritert i perioder. Heldigvis så har mannen ganske god forståelse for det, guttungen har en grei balansegang på å dytte litt på meg så jeg ikke blir helt borte og til å ta hensyn når jeg virkelig trenger det. Husarbeidet går dessverre ingen steder. Men det trenger bikkja, og hun er kanskje den som sånn sett til tider merker det best at jeg ikke er helt på plass. Særlig nå som det kan gjøre vondt å gå.

Men det er en ting jeg liker opp i all denne slitenheten. Og det er det faktum at jeg kommer meg på trening, og det gjør godt. Jeg kan komme trøtt på trening, og føle meg sliten, både mentalt og fysisk. Men stort sett når vi kommer i gang blir det borte. De verste dagene er det ikke like mye sprut i øvelsene mine, men jeg liker å kjenne at jeg kan jobbe musklene slitne. At jeg klarer å tømme ut kreftene på en oppbyggende måte, om du skjønner hva jeg mener. Jeg syns det er deilig å kjenne på hvordan det skal være å kjenne seg sliten. Den slitenheten man får etter å ha jobbet fysisk. Det er ikke en så utmattende slitenhet som den man får av å jobbe med sine indre problemer.

En annen ting er at vi har det så gøy på trening, og som jeg har sagt før så har PT Salvesen evnen til å se når jeg ikke yter på grunn av utmattet slitenhet, eller om det er fordi jeg ikke «gidder». Og en av fordelene med å ha PT er det at nå som jeg har fått det tullet med bekkenet så vet han alternative måter å få trent andre muskler på som ikke gir belastning på bekkenet. Det er mye jeg aldri hadde klart å tenke på selv. For jeg har vært litt redd for at jeg ikke kunne trene nå. Men trappa er byttet ut med elipsemaskinen, tunge markløft er byttet ut med lettere markløft med kettle bells, knebøy gjør jeg nå mot en vegg med yogaball i ryggen og så videre. Og i dag når jeg trente fikk jeg beskjed før hver øvelse at jeg måtte stoppe med en gang hvis jeg fikk vondt. Og med hans tilrettelegging fikk jeg til mye mer enn jeg kanskje hadde trodd jeg skulle få til. Jeg jobbet så svetten rant, i alle fall.

Jeg mener ikke å klage over at jeg er sliten, men heller sette fokus på at selv om jeg til tider er sliten og følelsen av utmattelse er ganske sterk så gjør det så godt å gå på trening. Og hadde du sagt til meg for et år siden, da jeg alltid ble sittende i sofaen hvis jeg var sliten at det er deilig å trene selv om du er sliten, så hadde jeg nok sett surt på deg og bjeffet noe om at du skjønner ikke hvordan det er å være sliten. Når det er sagt så vet jeg at dette nok ikke fungerer for alle, men du vet ikke hva som funker for deg før du prøver. Og det er absolutt ikke farlig å prøve og trene. Du behøver ikke å bli så «manisk» med trening som jeg har hørt rykter om at jeg har blitt, men bare det å få inn litt jevnlig aktivitet som øker pulsen og kanskje får svetten til å piple frem på panna kan gjøre deg godt.

For den slitenheten jeg kjenner på i dag etter å ha startet dagen med en drøy times treningsøkt sammen med min kusines datter, og så ha hatt en dag med litt aktiviteter er mye bedre enn den slitenheten jeg hadde i går etter å ha tilbrakt noen timer i sosialt lag som jeg ikke følte meg komfortabel i. Så kan jeg velge går jeg for en time med svetting heller enn en time med stressende sosiale situasjoner.

Når man har hatt en god trening, og det er kroppen som er sliten da sitter smil og latter løst.

Min støttespiller og pådriver er like fornøyd som meg med hva vi får til

 

Blogglistenhits