Ut med det gamle og inn med det nye

Hvordan var 2018

Da har vi kommet til den siste dagen i året. Denne gangen er det 2018 som takker for seg. Et år som har gitt oss alle opplevelser. Noen gode, noen vonde, noen morsomme og noen triste. Men alle de opplevelsene er med til å forme hvem vi er, og hvordan vi er. Det kan være ting vi ikke kan høste erfaring fra ennå, men om en stund ser vi at vi har endret noe, eller lært noe som vi tar med oss videre i livet.

Jeg har gjort meg noen erfaringer selv i 2018. Og dere som leser bloggen har fått med dere en del av det underveis. Men jeg velger likevel å oppsummere litt her i dag, samtidig som jeg ser frem mot 2019 og hva jeg ønsker å oppnå der. For det er alltid spennende å se om man kan gjøre noen gode valg som kan gi en stor effekt. Små endringer kan i noen tilfelle gi store resultater. Liten tue velter stort lass, heter det jo i ordtaket.

Trening

2018 har bestått av mange treningstimer. Jeg har ikke prøvd å regne ut hvor mange, men det er garantert flere enn jeg tilsammen klarte å skrape sammen fra 1975-2016. Så det er jo ganske bra, om jeg skal si det selv. Det har ikke vært med like stor entusiasme alle gangene jeg har gått på trening, men de gangene motivasjonen har vært dårlig har økta gjerne gitt meg mest i etterkant.

Da jeg lastet ned en app som skulle gi meg en oversikt over de bildene på Instagram som hadde flest likes i 2018 var det nesten bare treningsrelaterte bilder som kom opp. Nå skal de sies at det er mye treningsbilder på bloggens konto på Instagram. Men likevel var det litt artig.

En annen artig ting er at det er en del av disse øvelsene som virkelig ikke er favoritter å utøve, men de er så effektive at vi må nesten gjøre dem likevel. Og PT Salvesen er nok glad han er tilbake som “sivil” og slipper å løfte tunge kjerringer opp når de skal prøve seg på en pull up 🙂

Helse

Det er ikke til å komme utenom at all denne treningen har vært bra for helsa. Og det var vel gjerne derfor jeg begynte med trening i det hele tatt.  For jeg kunne ikke fortsette sånn som det var på vei da jeg snudde trenden i 2o17. At vi nå skriver 31.12.2018 og min livsstilsendring fremdeles tusler og går på flere måter litt sjokkerende for meg. For jeg har aldri “holdt ut” så lenge før.

Og når fremgangen på vektsiden ikke har vært enorm gjennom 2018 ser jeg at ting likevel har bedret seg. Jeg har betraktelig mindre fett i kroppen. Bukfettet er kraftig redusert, det samme har hvilepulsen. Når jeg trener regelmessig fungerer kroppen bedre. Jeg føler meg ikke som en 90 år gammel dame som sliter med å komme seg opp fra sofaen, eller ta på en strømpebukse.

Jeg har alltid hatt bra blodtrykk og kolesterol, så jeg kan ikke snakke om noen særlig forbedring der. Men en ting jeg er ganske sikker på er at jeg har stoppet veien mot diabetes. For hadde jeg gitt opp, og falt tilbake til gamle vaner er det nok ikke til å unngå at det ville vært neste sykdom i min journal. Og bare det er gull verdt.

Skader

Jeg har også opplevd treningsskader! Og for meg var dette litt spennende til å begynne med. Jeg har aldri før klart å trene på meg en skade. Det nærmeste jeg kommer er en vridning av kneet i slalombakken. Men det ser jeg mer på som en ulykke enn en skade. Selv om det gjorde vondt lenge!

Men i høst tok altså skulderen min kvelden. Den er visstnok litt sårbar etter et fall for mange år siden. Så den taklet ikke at jeg plutselig skulle gjøre push ups og liknende øvelser flere dager på kort tid. Det endte med væske i et ledd og totalt treningsforbud på den i flere uker, som faktisk ble til måneder.

En av grunnene til at det har tatt litt lang tid å bli bedre er at jeg stadig vekk opp igjennom årene ikke har løpt til behandling for hver lille ting som har gjort vondt. Så lenge det ikke direkte har hindret hverdagen og ikke vært utmattende vondt har jeg levd litt på ordene fra en lege jeg kjenner om at alle har litt vondt et eller annet sted. Og det har ligget i bakhodet mitt i mange år, så da har jeg bare bestemt meg for at noen smerter må jeg leve med.

View this post on Instagram

Sitter i sofaen og synes litt synd på meg selv. Der er ikke noen god grunn til å gjøre det. Men etter behandling hos naprapaten i går, hvor hun ble frustrert over at hun ikke klarte å redusere smertene mine, eller bedre bevegeligheten i skuldra gikk vi inn til nabokontoret hvor det jobber en fysioterapeut. Han tok ultralyd av skulderen og fant ut at det er ikke noe muskulært, som vi har trodd. Men væske i ac-leddet. Han har mye erfaring med slikt å kjørte på med tape. . I dag gjør skuldra vondt uansett hva jeg gjør. Og jeg kjenner at jeg takler det dårlig 🙄 For skuldra skal ha ro i noen uker, og det er utrolig mye rart vi bruker venstre skulder til. Den styrer liksom det meste av armens bevegelser. . Jeg vil nok ikke ha dette i lang tid, men akkurat nå er jeg likevel skikkelig frustrert.

A post shared by Annikas blogg (@annikablogger) on

Og så lenge huden tålte det ble det taping av skulder. Det begrenset bevegelsen og smerten ble mindre.

To runder med kortison knakk betennelsen, og så gjenstår bare opptrening og tøying av muskler som har prøvd å holde denne skuldra innenfor smertefri bevegelsesradius. Og det går fremover. Nå kan jeg nesten strekke armen helt ut sidelengs, og jeg kan løfte den over hodet smertefritt. Så når jeg kommer til fysioterapeuten nå i begynnelsen av januar gleder jeg meg til han kan vise meg noen gode øvelser som vil sette mer fortgang i prosessen.

Motgang

Som nevnt har denne skulderen vært en utfordring. Særlig etter som ukene gikk. Mange av de som trener er ikke så glad i “leg-days”, og der stod jeg og hadde ikke noe valg. Det var “leg-day” hver eneste trening. Jeg klarte ikke en gang på gå elipsemaskinen uten å få vondt i skulderen. Og etter som ukene gikk var jeg stadig sjeldnere på trening.

Dette skjedde samtidig som PT Salvesen gikk til helt vanlige Stein Ove Salvesen, som nå selger hestekrefter heller enn å gi oss andre menneskekrefter. Sky Fitness ble byttet ut med Eker Performance, og har du lyst på tøff motorsykkel kan det være stedet å gå. Personlig holder jeg meg til hestekrefter på 4 hjul og heller menneskekrefter om det er to hjul det er snakk om.

I tillegg har jeg omsider innsett at mine ryggsmerter ikke bare er rygg, men også deler av et stivt bekken som lager krøll. Og da har jeg vel også endelig tatt inn over meg at jeg bør ta hensyn til det. For det har jo ikke blitt bedre av nesten 20 års ignoranse. Så en ting jeg skal gjøre i 2019 er å fokusere på bekkenet og andre slike ignorerte problemer som burde vært prioritert.

Hva nå?

I går satt jeg sammen med min yngste datter og samtalen kom inn på hvilepuls. Hun hadde i løpet av eksamensperioden oppdaget at hvilepulsen økte i takt med stresset. Så tenkte jeg at nå skal jeg sammenligne siste ukes hvilepuls mot hvordan det var før skulderen stoppet den effektive treningen. Og det var en sørgelig opplevelse. For hvilepulsen har økt i alle fall 10 slag i minuttet. Men det var kanskje litt lurt at jeg så på dette. For da fikk jeg sett veldig tydelig hva treningsstoppen har gjort med kroppen. Og ønsket om å forbedre dette ble tent sterkere.

En annen ting jeg gjorde i går var at jeg hev meg på en Instagramutfordring. Jeg skal ikke spise sukker i like mange dager som bildet for likes. I skrivende stund har jeg 64 likes. Det vil si at jeg allerede er godt inne i mars. Og målet med dette er jo å få et sunnere kosthold. Jeg har godt litt for lenge i “julefella”. Og jula skal ikke vare helt til påske. Spesielt ikke siden den startet rundt 1. desember når det kommer til elendige matvaner.

Så hvis du enten vil at jeg skal “plages” litt lenger, eller kanskje til og med tør prøve deg på det samme er det bare å gå inn på innlegget og like det.

For vekta i dag viser omtrent det samme som for et år siden. Og det skal den ikke gjøre i mars når jeg har vært sukkerfri i to måneder. Når sukkerabstinensene har roet seg satser jeg på at ferden videre blir ganske greie. Jeg har klart det før, men ikke fullt så lenge, tror jeg.

Da vil jeg bare avslutte med å ønske dere alle

Et godt nytt år!! 

Blogglistenhits