Utgangspunkt

Utgangspunkt

Følelsen av utmattelse og både fysiske og psykiske smerter dominerte livet mitt. Å gjøre noe aktivt var et ork. En gang i blant fikk bikkja en god tur, i lengde, men ikke i tempo. Men der stoppet det med noe som helst som kan kalles trening.

Når jeg ikke klarte å ta tak i den fysiske biten ga jeg helt opp på kostholdssiden. Å ta tak i drittmaten og uvanene jeg hadde (og fremdeles kan falle tilbake i) var veldig vanskelig. Jeg har jo prøvd å gjøre endringer der før, men har aldri klart å gjennomføre. På et eller annet tidspunkt møtte jeg motgang og alle uvanene kom tilbake. Tanken om at jeg er jo så tjukk likevel, så hva er vitsen med å bry seg satt seg som en sannhet i tankene mine.

Kroppsbilde

Det er mye snakk om fokus på kropp i medier for tiden. Og jeg er enig i at vi må ikke bli for opptatt av at kroppen må være “perfekt”. Men den bør være så sunn som vi kan klare. Og det er ikke alltid det synes på utsiden hvor sunn kropp du har. Selv har mine blodprøver og blodtrykk aldri gjenspeilet utsiden. Og så har du normalvektige som kan ha problemer med de indre system. At jeg ikke har hatt problemer på dem måten har jo også gjort det til en hvilepute. For kroppen tålte overvekten litt for bra. Til og med knærne som jeg hadde så mye vondt i fra barndommen frem til opp i tjueårene ble nesten smertefrie. At det nok kommer av mindre bevegelse, selv om belastningen var tyngre når jeg bevegde meg, kan ha hatt noe å si.

Trening

Jeg har aldri drevet med idrett. Det nærmeste jeg kan komme er at de første årene jeg bodde i Trondheim så spilte vi i ungdomslaget i kirka fotball en gang i uka. Men jeg var mye mer fysisk aktiv frem til jeg fikk barn enn etter. I barndommen var det mye lek utendørs, hagearbeid, snømåking og vedlemping, alt ut i fra årstid. Da jeg kom opp i tenårene ble jeg veldig glad i å gå turer. Min venninne og jeg gikk mange og lange turer. Da jeg bodde i Pakistan ble mine pakistanske venninner frustrert over at jeg ville gå hele tiden. Når vi i tillegg hadde ett veldig begrenset område å bevege oss på ga ikke akkurat den samme tilfredsstillelse som å gå en skikkelig tur i skogen.

Da jeg kom hjem igjen ble det mye turgåing. Så fra 9. klasse og helt frem til 1997/98 var jeg aktiv turgåer. Jeg gikk mye og i godt tempo. Men da jeg allerede i første svangerskap ble plaget med smerter når jeg gikk tok all turgåingen nesten slutt. Og jeg kom ikke ordentlig i gang igjen etter det.

Håp om å bli slank

I og med at jeg ikke har vært slank, eller egentlig normalvektig på godt og vel tjue år så har jeg lenge ikke hatt troen på at jeg noen gang kan få til det. Og for alle som har prøvd å gå ned i vekt så vet man at det er ikke en lett prosess. Og for å holde de kiloene borte, som du kanskje klarer å ta bort må det enda mer jobb til. Så det kom til et tidspunkt hvor jeg sa til meg selv at siden det norske helsevesen ikke kan hjelpe meg før jeg har en bmi over 40 så kunne jeg like godt bare spise meg opp til det. For å legge på meg hadde jeg fått skikkelig dreisen på.

Tilleggsplager

Å bære rundt på så mye fett som jeg har gjort, hvor mye la seg rundt magen har bydd på forskjellige utfordringer. Og dette tenker du ikke alltid over, for begrensningene kommer snikende på etter som kiloene kommer.

Bevegelighet

En ting er at avstanden til gulvet, eller sko, blir utrolig lang. Den kan nesten føles like lang som dørstokkmila. Og dersom man kommer seg ned ved bare å bøye seg så kan jeg love at man er andpusten når man står oppreist igjen. I tillegg hender det at man blir litt lett i skolten, for blodet er helt andre steder i kroppen.

Søvnapné

For meg ble kanskje den største tilleggsplagen problemer med pusten. Dårlig kondis er en ting. Men når det kommer til det stadiet at man får pustestopp om man ligger litt bakoverlent på ryggen da er det virkelig på tide å tenke på å gjøre noen endringer. Jeg kunne ikke ligge på sofaen og lese, for da fikk jeg ikke puste. Og når jeg la meg i senga liker jeg å ligger litt på ryggen for å få slappet godt av i musklene før jeg skal sove, men det var også ganske umulig. I tillegg kom også mye snorking. Og når jeg snorker kan jeg finne på å våkne selv av lyden. Så stakkars han som ligger ved siden av meg. Rutinen ble at jeg lot som regel han sovne før jeg la meg til å sove.

Det ble så ille at jeg hadde på meg måler for å kontrollere hvor mange pustestopp jeg har i løpet av en natt for å se om jeg burde ha CPAP-maskin. Men jeg hadde akkurat for få pustestopp til å få den.

Kroppsdeler tar for stor plass

Jeg har i flere år gått på varmtvannstrening av og på, for å lindre plager fra fibromyalgien og bekkensmertene. Og en ting som da har plaget meg er at jeg får ikke til å gjøre alle tøyeøvelsene, som er så godt å gjøre. For magen var for stor til at jeg fikk krummet ryggen godt nok til at jeg faktisk fikk tøyd noe som helst. Og når stor mage møter store lår, da blir det ikke mye bevegelsesrom. Og jeg spurte til og med en fysioterapeut hvordan jeg skulle få tøyd nederst i ryggen. Han anbefalte bare de øvelsene som jeg ikke hadde effekt av, så det ble ikke noe tøyning der i det hele tatt.

Dette er ikke en gravid mage. Men bukfett så det holder.

Endringstanker

Etter at min kjære hadde spurt om ikke jeg ville begynne å trene med ham, hver gang han dro på trening, begynte en tanke å forme seg. Jeg ga ham nok ikke så mye positiv respons på ønsket om å bli med på trening. Jeg trente underarmer ved å strikke mens jeg satt i godstolen og så på tv. Til slutt ga jeg etter og sa jeg kunne bli med å prøve det ut. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å bli med på en prøvetime. Men innen jeg kom så langt hadde jeg bestemt meg for at litt aktivitet kunne vel ikke skade, så jeg meldte meg like godt inn på treningssenteret.

Men en dag bestilte jeg time hos legen for å snakke om at nå ville jeg gjøre noe mer. Vi hadde snakket litt om det tidligere, og prøvd å legge en kognitiv plan for å håndtere noen av uvanene jeg hadde. Men jeg var ikke nok motivert til å få gjennomført nok der. Så det førte kanskje heller til at jeg følte meg mislykket igjen, ikke en gang å gjøre endring på én del av dagen, og én uvane fikk jeg til.

Legehjelp

Så da satt jeg på legekontoret våren 2017. Det var vikar for min fastlege, og jeg er alltid litt på vakt når jeg skal diskutere vekt med en ny lege/behandler. For jeg hadde lest meg opp på kravene for å få hjelp gjennom helsevesenet. Og jeg hadde regnet på om min BMI ville holde, for å si det litt flåsete. For at jeg skulle kunne få hjelp måtte jeg veie over 122 kg. Og det visste jeg at jeg ikke gjorde. Men nå var jeg klar for å gjøre noe. Selv om jeg ikke hadde tro på at jeg kunne få det til.

Heldigvis var vikaren en herlig dame. Hun sjekket opp for å se hva kravene er for å få hjelp. Og så gikk jeg på vekta. For hun måtte selv se hva jeg veide for å beregne min BMI. I dag husker jeg ikke akkurat hvor den stoppet, men det var rett rundt 120 kg. Om den vippet over, eller lå på 119,5 er jeg ikke sikker på. Men det var ikke over 122, som var det magiske tallet. I tillegg hadde jeg plutselig vokst 2 cm i følge hennes målbånd. Fascinerende, akkurat det med en skikkelig vekstperiode der. Heldigvis hadde hun målt andre tidligere som hadde samme erfaring så hun godtok mitt ord på at jeg er 174 cm. Så da ble BMI “bare” ca 39.

Men hun var så gira på at vi skulle prøve å få meg inn et behandlingsprogram at hun skrev en henvisning. Det er jo et unntak for krav om BMI over 40 hvis du har tilleggsplager. Da er søvnapné en “godkjent” tilleggsplage, og diabetes 2. Jeg har ikke diabetes, men er nesten garantert å få det om jeg forblir overvektig. Så med de to argumentene, sammen med min motivasjon til å gjøre en endring og det faktum at jeg nå hadde begynt å trene sendte hun inn en henvisning til Overvektspoliklinikken ved Sykehuset Østfold.

Ventetid

Når så henvisningen var sendt var det bare å smøre seg med tålmodighet på svar om de mente jeg hadde krav på behandling. For mitt ønske for behandling var et rehabiliteringsopphold og ikke operasjon. Jeg følte meg ikke stor nok til at det skulle være nødvendig. Jeg ønsket hjelp med å få strukturert den kunnskapen jeg faktisk har om å leve sunt.

I mellomtiden fortsatte jeg å trene. Og det var da min kjære sa jeg kunne ta noen PT-timer for å komme riktig i gang med treningen. Planen om 3 PT-timer ble til mange. Jeg har trent med PT Salvesen fra april 2017, og gjør det fremdeles. Og som jeg skrev i mitt første innlegg om å trene med ham så var vi på nett med en gang. Han er omtrent like irriterende som min lillebror, med samme humor og evne til å uttrykke egne meninger. Så selv om jeg var litt skeptisk til min første time etter å ha hørt ham trene kunder og sammen med kjæresten gikk det bra.

Og etter som tiden har gått så har også min reaksjon på hans pushing på trening endret seg fra at jeg må jo bare gjøre det for han blir så streng til at jeg vil vise at jeg faktisk kan klare det hvis han sier det. Vel, det er ikke alltid jeg får det til. Men jeg føler at jeg virkelig prøver, og når han ler av meg når jeg tabber meg ut, så er jeg omtrent like lite redd for å si fra til ham som til broder’n. Jeg har noen ganger tenkt at for andre som trener må våre treningsøkter høres litt rare ut. Han pusher, jeg ler når jeg feiler. Han pusher, jeg feiler, han ler og jeg slenger med leppa, eller armen hvis det føles mer naturlig.

Svaret

På sensommeren kom svaret fra sykehuset. Jeg hadde fått innvilget behandling. Og informasjonsmøte før oppstart var i november. Selv om det var lenge til og jeg allerde hadde begynt å gå ned i vekt var jeg spent. Etter som tiden gikk og kiloene forsvant ble jeg redd for at jeg nå ikke ville få hjelp likevel. For det er ikke sånn at jeg ikke følte at Salvesen hjalp meg. Men jeg kan ikke gå rundt med ham hele resten av livet, det er Vivi sin jobb. På et tidspunkt er planen å ha så pass kontroll på matinntak og aktivitet at jeg kan leve et sunt liv.

Jeg fikk med meg min kjære på informasjonsmøtet. I auditoriet der vi satt var jeg nok en av de minste pasientene. Og frykten for å få beskjed om at jeg måtte gi slipp på plassen for at en annen kunne få den kom tilbake. Etter møtet gikk jeg ned til de sykepleierne som hadde holdt presentasjonen og snakket med dem. Jeg la frem saken, at jeg ikke lenger oppfylte kriteriene for rett til behandling. Da fikk jeg de gode ordene til svar: “Du skal ikke straffes for at du har klart å gjøre en god jobb! Det er hvor du var som teller, ikke hva du har fått til frem til nå.” Og dermed var løpet i gang.

 

Blogglistenhits