Utholdenhet

I kveld dro eldstefrøkna meg med på kino. Hun har lenge hatt lyst til å se Den 12. mann. Og når ingen av hennes venner har hatt mulighet til å bli med henne inviterte hun mor med på kino. Jeg som stort sett bare hadde tilbragt dagen med å hente tilbake noe av energien jeg tømte rått ut i helga var egentlig ikke helt klar for å dra ut av huset. Men ble til slutt med.

Som mange andre filmer basert på virkelige hendelser er det ganske mye å fordøye. Og mens jeg satt i kinosalen og så på Jan Baalsrud som kjempet for sitt eget liv for å kunne gjøre noe for sitt fedreland vokste det frem en stor respekt i meg. En respekt overfor det han gjorde, men også for hva de rundt ham var villige til å gjøre, selv om de visste at dette kunne sette dem i livsfare.

Han holdt ut i mange uker, kald, såret og sulten. Han kjempet seg gjennom den ene mer utrolige hindringen enn den andre. Og i hans hode var ikke det å gi opp et alternativ. Han skulle til Sverige, for å kunne komme tilbake til Shetland.

Og så sammenlignet jeg meg selv og min utholdenhet mot hans. Han holdt ut i helt umenneskelige forhold, og jeg klarer ikke holde fokus hvis ting butter i mot. Noen ganger klarer jeg, men andre ganger bukker jeg under like fort som om jeg var et gresstrå.

Jeg har ikke vært flink nok med maten de siste ukene. Noen av de dagene har jeg bestemt meg for at jeg er fornøyd for at det ikke ble verre inntak av mat enn det ble. Men så har jeg ikke helt kommet meg i rutine på hva jeg skal spise og hvor ofte. Dette er ikke helt bra. Så når jeg ser på denne historien. Ser på han hva de gjorde, fordi de hadde troen på Baalsrud sine handlinger, så må jeg passe meg for å bli helt oppgitt og frustrert på meg selv. For mine problemer er ikke så vanskelige som det de opplevde. Så dermed burde det være lettere å bekjempe dem.

Jeg trives godt med trening, og nesten bedre med å se resultatet på vekta når jeg klarer å ha fullt fokus. Så jeg må finne noe som kan løsne det som hindrer meg fra å gjøre det jeg skal. For jeg har klart det før, så jeg vet at det er mulig.

I helga var vi på internaskolen der yngstedattera går, og det er alltid et enormt energisluk. Jeg sliter litt med angst hver gang vi er der, og i tillegg denne gangen så var min mann og jeg med på å arrangere café på kvelden. Det betyr jobbing en hel del timer på lørdag ettermiddag og kveld. Så da vi la oss på lørdag kveld ble vi enige om å dra hjem så tidlig som mulig på søndag. For da kunne jeg rekke å trene litt på søndagen For nå er det faktisk over en uke siden jeg har løpt. Og det er ikke bra.

Da vi kjørte fra skolen 11.15 på søndag formiddag gikk det ikke lange tiden før øynene mine begynte å glippe. Og i løpet av turen hjem våknet jeg flere ganger av egen snorking. Det føltes ut som jeg var i ferd med å bli forkjøla, tett i hodet og vondt i kroppen. Så jeg la meg litt nedpå da vi kom hjem, for å se om jeg kunne orke å trene litt senere.

Litt senere kom min kjære inn og spurte om jeg ikke skulle stå opp, og jeg svarte at jeg skulle sove mer. Guttungen kom og stilte en hel haug spørsmål rundt 19.00. Da kjente jeg at jeg var både sulten og måtte på do, så jeg fikk vel stå opp litt. Og da holdt jeg meg våken i noen timer før jeg snublet i seng igjen. I dag stod jeg opp, fremdeles helt utslått, og med migrene. Så jeg kommanderte guttungen rundt fra sofaen, og så fort han gikk på skolen sovnet jeg igjen. Og sov til midt på dagen.

I ettermiddag har kroppen begynt å nærme seg normalen, og jeg har hatt lyst til å trene litt. Men jeg har bestemt meg for å se det an til i morgen i alle fall, så ikke jeg pusher for mye. I stedet har jeg bestilt meg superundertøy, så jeg kan slippe å fryse når jeg er ute og løper. For etter gode tips fra min hypertrente svigerinne viste det seg at det ikke var så veldig mye jeg manglet. Så nå er det innkjøpt og jeg venter på pakke.

Jeg venter for så vidt på flere pakker, for jeg oppdaget i dag at jeg har vunnet Fitbit Charge 2 på en Facebook konkurranse. Og det liker jeg, for jeg elsker dingser. Og det aktivitetsarmbåndet jeg har nå er litt slapt i reima, så jeg har tenkt at jeg må bytte reim. Så slapp jeg det. Det kan heller min kjære gjøre, som ville arve det siden jeg får nytt. Så det skal bli spennende å se hvem jeg liker best. Jeg har vært ganske fornøyd med Polaren så langt.

Litt kaotisk innlegg, og det blir vel sånn når hodet som komponerer innlegget er litt kaotisk. Men nå får jeg komme meg i seng, for i morgen skal jeg fylle bilen med 6. klassinger som skal på skøytedag. Så der blir det nok høy stemning. Før jeg selv skal avgårde til overvektsklinikken og høre om de har funnet noe spesielt i alle de blodprøvene jeg har tatt for dem.

Blogglistenhits