Veid og funnet – akseptert

I dag har jeg hatt mine første konsultasjoner på overvektsklinikken. Jeg ble henvist dit fra hun som var vikar for fastlegen min i fjor vår. Den gang var min bmi nesten høy nok til at den alene ville gi meg innpass, men «heldigvis» har jeg tilleggsdiagnoser som hjalp meg den siste delen av veien. I november var min kjære med meg på informasjonsmøte som de holder ved overvektsklinikken. Det var veldig mye informasjon, veldig nyttig.

Da jeg ba om henvisning var det for at jeg egentlig ønsket meg til rehabilitering på NIMI eller liknende. Jeg hadde ingen tro på at jeg kunne få til noe hjemme. Og jeg ønsket heller ikke operasjon, men hjelp til å få ned vekta så jeg kan slippe unna disse sykdommene som kommer med overvekt.

Som dere vet så har jeg tatt noen grep siden den henvisningen ble sendt. Og jeg var litt nysgjerrig på hva de kan hjelpe meg med nå? Jeg er jo ikke lenger «ei dundre på hundre(og tjue)». For jeg tenker ikke lenger at jeg ønsker å dra på rehabilitering. Og operasjon er jo enda mer utelukket. Så hva kan jeg ha nytte av hos dem?

Dagens undersøkelser var satt til å ta cirka tre timer. Jeg skulle til lege, sykepleier, fysioterapeut og klinisk ernæringsfysiolog. Vi var fem pasienter som startet løpet på likt, hos hver vår behandler. Jeg startet hos fysioterapeuten.. Hun ville at jeg skulle fortelle om hvor mye aktivitet og trening jeg har i hverdagen. Så da måtte jeg si at hvis vi skulle se tilbake på når henvisningen ble skrevet var den omtrent lik null, men at i dag er jeg i regelmessig aktivitet, og trener flere ganger i uka. Jeg fortalte også at jeg skal være med på Holmenkollstafetten og KK-mila. Hun var superfornøyd. Spesielt med at jeg har satt meg så konkrete mål, som disse to løpene er. For da har jeg noe å jobbe mot. Og hun har noe i journalen som hun kan følge meg opp på. Vanligvis tar de en gåtest på pasientene. Det vil si at man må gå frem og tilbake i gangen i seks minutter med pulsmåler på fingeren. Det slapp jeg. Hun mente at om jeg tok denne testen nå ville det være så liten margin å måle forbedringer på siden kroppen min nå var vant med tyngre belastninger. Hun ønsket meg lykke til og sendte meg til sykepleierne.

Det var to sykepleiere. En som har jobbet på overvektsklinikken lenge, og så ei som skal begynne nå jobbe der. Det var to hyggelige damer, der også. Sykepleieren var den som veide meg, og hun var litt skuffet over at jeg ikke hadde fått veid meg på informasjonsmøtet i november, for de ville gjerne ha sett hvilken endring det hadde vært. Men jeg kan vel si at de var fornøyd med tallet. De fleipet med at det nesten var litt kjedelig 😉 Så var det diverse målinger av omkrets både her og der på kroppen. Og til slutt en måling av bukhøyden mens jeg lå. Ja, ja, mange ting de finner på. Etter en hyggelig undersøkelse med mye smil og latter var det ut for å vente på legen.

Legen var enda en hyggelig dame. Hos henne var det snakk om sykehistorikken min. Hvilke diagnoser jeg har og om jeg har operert osv. I tillegg var det en gjennomgang av blodprøver tatt før jeg kom til dem. Jeg hadde for lavt folatnivå, og litt lavt på D-vitamin. Men ellers flotte resultater. Og atter en gang kunne jeg konstatere at innsiden reflekterer ikke alltid utsiden. Så nå må jeg ut å kjøpe D-vitamin og folat-tilskudd.

Den siste konsultasjonen var hos klinisk ernæringsfysiolog. Det var vel den konsultasjonen jeg hadde gruet meg mest til. Jeg er ikke noe glad i å analysere hva, hvor mye og hvor ofte jeg spiser. Det er flere grunner til det. Det ene er at jeg vet hva jeg spiser feil. Det andre er at jeg vet jeg spiser ikke regelmessig nok og det siste er at jeg føler at andre dømmer meg for hvordan jeg velger å spise. Matplanen til Salvesen har mye proteiner i seg, og jeg skal være forsiktig med karbohydratene. Med litt proteinpulver i havregrøten og smoothien, og kvarg på både det ene og andre får jeg litt småangst for at andre skal blande seg opp i om dette er riktig eller ikke. Det jeg vet er at det fungerer for meg, når jeg gjør det som Salvesen ber meg om. De ukene jeg ikke er flink med hans plan merkes det på vekta.

Dagens vanskeligste spørsmål kom fra ernæringsfysiologen. Hvor lang tid tror du at du bruker på å spise en porsjon middag? Jeg mener, seriøst! Jeg sitter da virkelig ikke og tar tiden på meg selv. Jeg kan spise både rolig og fort. Er jeg førstemann ferdig? Av og til er jeg det, men det har også med porsjonsstørrelser å gjøre.

I alle konsultasjonene fikk jeg spørsmål om hva slags tiltak jeg kunne tenke meg. De tilbyr startkurs, rehabiliteringsopphold, operasjon, kostveiledning, samtaleterapi og kanskje noe mer. Og som jeg nevnte var rehabilitering det jeg i utgangspunktet hadde ønsket meg. Men der er jeg ikke nå. Så i løpet av samtalene kom vi frem til at det jeg trenger er psykisk støtte. Jeg klarer å jobbe på egenhånd, eller nesten egenhånd. Må nesten ha med PT Salvesen et stykke til. Men å få orden på den mentale biten er viktig. Jeg er fullstendig klar over hvor dreven emosjonell spiser jeg er, og hvor mye jeg kan prestere å putte inn i kjeften uten å tenke over det en gang. Så jeg sa at jeg ønsker hjelp fra ernæringsfysiologen og psykologen. Jeg hadde ikke avskrevet startkurset, men det mente sykepleieren at ikke ville være så nyttig for meg. For jeg har allerede oppdaget ved erfaring mye av det de snakker om der, med tanke på livsstilsendring.

Jeg var ferdig på under tre timer, og gikk fornøyd hjem. Litt redd for at jeg nå vil bli litt vel høy på meg selv etter å ha fått så mye skryt og ros av alle jeg snakket med, for den jobben jeg har gjort med meg selv og mitt liv. Men jeg vil bare ha sagt at PT Salvesen har fått sin del av rosen hos de alle sammen.

Blogglistenhits