Vennskap

Mange ganger i løpet av livet møter vi nye mennesker. Som barn har vi kanskje lettest for å ta den første kontakten, som tenåringer blir vi kanskje litt mer reserverte og som voksne er vi kanskje til og med litt kritiske til nye mennesker.

Da jeg var barn var jeg ofte i situasjoner hvor vi møtte nye mennesker. Og som de av dere som kjenner meg vet så er jeg ganske så sosial av meg, så dette var midt i blinken. Men en ting som kanskje ikke så mange har skjønt er at selv om jeg har utrolig mange bekjente så har jeg ikke så mange virkelig nære venner. Årsaken til det vet jeg ikke. Kan hende at det kom av stadige flyttinger, eller mye reising for å følge med der pappa var. På den måten rakk jeg kanskje ikke bygge de dype forholdene. Og ikke minst så flyttet vi som familie ut av landet da jeg gikk i ungdomsskolen. En tid da mye skjer i et ungdomssinn. Mens jeg var “isolert” i Pakistan levde alle mine venner livet videre her hjemme. Jeg ble satt litt på sidelinjen. Den følelsen satt kanskje sterkere i meg enn hva jeg den gang forstod.

Da jeg kom tilbake bosatt vi oss i en by hvor jeg ikke følte noen tilhørighet. Så bar det avsted til Tyrifjord videregående skole (TVS) hvor jeg skulle holde til de neste tre årene. I denne tiden hvor mye om fremtiden skal avgjøres var jeg på et sted, både fysisk og mentalt, hvor jeg ikke følte meg helt trygg. En periode hvor mange av oss rådfører seg med venner for å få litt støtte i hva vi skal gjøre videre. Jeg var nok ikke en person som ba om råd. Som ungdom (og kanskje voksen) var (og er) jeg ganske egenrådig. Jeg ville bestemme selv, og spurte nok ikke mange til råds. Men jeg satt likevel stor pris på mine venner.

Bakgrunnen for dette tanskespinnet er en chat jeg førte på Facebook i dag, med en av mine venner fra tiden på TVS. Vi kjente hverandre før vi kom dit, men det var først da vi fikk pliktarbeid sammen i Tyrifjord radio at vi ble bedre venner. Vi tilbrakte mange timer sammen under sendinger der. Og siden jeg hadde glede av å være teknikker, og ikke programvert kunne jeg snakke med andre under sendingene. Og denne karen var min hjelper. Han hjalp til med å finne frem musikk og legge opp kjøreplanen for sendingene. I løpet av de to årene vi jobbet sammen ble samtalene under sendinger, og også ellers noe dypere. Jeg gikk ett år over ham, og da jeg var russ og på vei ut i det store liv snakket vi ofte om hva vi skulle siden. Han ønsket å reise ut og tjenestegjøre i ett eller annet stort utland. Men som han sa så måtte han først ha “ei dame” som kunne sitte hjemme og bekymre seg for ham. Jeg husker jeg sa til ham at hvis ikke han fant seg noen dame kunne jeg ta på meg jobben som bekymret person i Norge, og sikkert sende noen brev også. For meg ble disse samtalene noe jeg tenkte tilbake på senere da jeg satt alene i en leilighet i Trondheim og lengtet tilbake til mine TVS-venner. Men slo de fort bort med at jeg var nok litt vel sentimental. Og at jeg knyttet meg mer til folk enn de gjorde til meg.

Men i kveld fikk jeg en utrolig hyggelig hilsen fra denne mannen, må jeg vel kalle ham nå. Han drar frem akkurat den hendelsen hvor vi snakket om hva vi skulle gjøre. At jeg godt kunne bekymre meg for ham. Og jeg som trodde at jeg var den eneste som satt pris på disse samtalene. Så feil kan man altså ta. Han uttrykte beklagelse for at han ikke hadde gitt lyd fra seg da pappa døde. Og ønsket at jeg kunne tilgi ham for det. Og som jeg sa til ham så har jeg ikke tidligere, og heller ikke nå båret nag til ham for det. Men det varmet å få en slik hilsen. En erkjennelse på at en venn som var viktig i de siste årene på videregående fremdeles anser meg som en venn. Vi har flere ganger chatt’et på Facebook. Og det er like hyggelig hver gang. Vi snakker om familiene våre, om jobb, han snakker om Harley’en sin og jeg sitter gjerne og humrer og ler her jeg sitter ved min pc.

Jeg har flere venner jeg chatter med på Facebook. Venner fra tiden i Pakistan, tiden på TVS og venner som jeg treffer med jevne mellomrom. Og det er alltid like hyggelig når jeg får følelse av at de setter like mye pris på det som jeg gjør.

Blogglistenhits