Virkeligheten slår tilbake

Stikke fingeren i jorda

Kostholdsendringer

Jeg har hatt noen uker med lite motivasjon på å holde meg til et fornuftig kosthold. I januar meldte jeg meg på et kurs hvor jeg skulle lære hvordan man kan spise ren mat. Dette er et flott opplegg. Jeg har fått mange fine oppskrifter og utrolig mye informasjon om hvorfor de velger å lage maten på den måten de gjør. Og jeg var flink til å følge opplegget ganske nøye i to uker, men så fikk jeg ikke umiddelbar effekt på vekta (ja, jeg vet at den ikke er det viktige), selv om jeg hadde andre effekter. Så da dalte motivasjonen litt. Det ble den ene dagen med utskeielser etter den andre.

I denne perioden har jeg ikke tatt utskeielser på sukkerstoppen. Den har jeg klart å holde. Det er også en del av kostholdsfilosofien som jeg skal lære nå. Men det lyse melet, og de rene middagene, det er en annen historie. Vi falt tilbake til mye halvfabrikat og det ble et og annet bakverk når jeg var ute på tur. For ikke å snakke om inntak av potetgull i helgene! Jeg knertet lett en hel pose på egenhånd. Hvis  noen i familien ville ha litt kjente jeg irritasjonen boble.

Dette er ikke bra, eller riktig. En ting er at man skal dele sine goder, en annen ting er at dette er jo grunnen til at jeg endte opp der jeg var. Med en tung og sliten kropp, og manglende energi var det ikke et fullverdig liv. Men på tross av erfaring så slet jeg med å ta tak.

Treningsvaner

På tross av sviktende rutiner på kosthold har treningen fått mer rutine. Og det kan jeg vel takke Veronika for. Hun har blitt en god treningsalliert. Vi motiverer hverandre. I tillegg har ingen av oss den sprekeste kroppen som utgangspunkt. Noen hindringer her og der. Så det er gjensidig forståelse for at man har begrensinger på øvelsene. De siste ukene har vi stort sett fått til to eller tre økter sammen. Og vi jobber bra, på tross av diverse kroppslige begrensninger. For det er stadig vekk at vi opplever stølhet dagene etterpå.

Med stryketreningen godt etablert fant jeg ut at nå må jeg faktisk ta tak i den elendige kondisen. For den er faktisk elendig. Turene med bikkja det siste året har vært temmelig rolige. Jeg har nok latt bekken og ryggproblemer bli unnskyldninger for at jeg ikke kan legge inn godt tempo. Noen dager har det vært sant, men ikke hver dag. Med tanke på at jeg allerede har meldt meg på tre løp i år, og det neste skal få påmelding de nærmeste dagene er det viktig å få orden på kondisen. Jeg klarer å gjennomføre turer selv om de er lange nå også. Men jeg har ikke hatt sjanse til å gjøre det med høyt tempo. Og jeg har meldt meg på 10 km i KK-mila. Med ca 5 km på andre løp er målet å klare og løpe det meste av disse 5 km.

Jeg har klart å legge inn noe kondistrening den siste uka. Det har vært “spinning” på ellipsemaskin, og intervalltrening ute, både i bakke og som jogge/gange. Planen fremover er å få til slike økter to til tre ganger i uka. Så kanskje jeg får til intervalløkt og styrketrening annenhver dag. Men går ikke det, så skal jeg ikke ødelegge for meg selv. Jeg skal bare fortsette neste dag. Litt hvile vil jeg nok trenge.

Realitetssjekk

“Hvordan klarer noen å bli så tjukke?” Dette spørsmålet fikk jeg av 12-åringen. Jeg hadde Netflix på startbildet og der så han reklame for “Bringing sexy back”. Der ser han før og etter bildet. En ung sprek dame, og en dame som har lagt på seg mange kilo. Han stilte det direkte spørsmålet: “Hvordan klarer dere å bli så tjukke?” Å bli inkludert i spørsmålet traff meg midt i hjertet. Jeg prøvde å forklare det med energi inn og energi ut. Men han skjønte fremdeles ikke hvordan man kan spise så mye. Så da måtte jeg forklare videre om hvordan noen mat er mer energitett enn annen. Som sukkerfylt mat, mat stekt i mye fett eller fritert mat. Da trakk jeg også frem potetgull og sjokolade som eksempel. Min egen favoritt. Det gjorde ikke følelsen inne i meg noe bedre.

Det er nå to år siden jeg forsiktig begynte å gjøre noe med livsstilen min. Men det var en veldig forsiktig start. En start som ble til fordi gubben aldri sluttet å mase om at jeg burde bli med på trening. Men hadde jeg ikke gjort noe da, og på tross av ganske iherdig indre motstand funnet noe motivasjon så vet jeg ikke hvor langt ting ville gått. På egen vekt har jeg aldri sett mer enn 120 kg. Det betyr ikke at 120 kg er lite, for det er ca 50 kg mer enn jeg skulle ønske jeg veide.

My 600-lb life

My 600-lb Life Poster

Men i det siste har jeg sett flere episoder av “Mitt 600 pund liv”. Og sammenlignet med de som veier over 600 pund, eller 272 kg, er ikke 120 kg så ekstremt. Etter å ha sett flere av disse episodene ta

r jeg meg selv i å bli oppgitt over at de ikke kan forstå at man kan ikke jukse litt med maten hele tiden hvis det skal bli noen resultater. Jeg sitter i sofaen og rister litt på hodet over at de faktisk ikke kan forstå at det er derfor ting ikke går som de vil. De skjønner ikke hvorfor de går opp i vekt, når de burde gå ned i vekt. At de spiser feil mat og mye større porsjoner enn deres kostholdsplan sier feier de bort. Og jeg kjenner at jeg blir oppgitt over de som sitter rundt og kjøper inn maten til dem. For mange av dem er så store at de klarer ikke flytte på sin egen kropp uten hjelp.

Så slår det meg. Det rundstykket på vei til Fredrikstad, som jeg spiste fordi jeg ikke fikk kroppen i gang på morgenene og det ikke ble tid til frokost så jeg stoppet på butikken på vei forbi. Eller den posen med potetgull som jeg knertet alene lørdagskvelden, som jeg hadde all mulig rett til å spise for det er kosedagen min. At jeg bare måtte kjøpe en pretzel på butikken, for det har jeg alltid lurt på hvordan smaker. Dette er mine jukseting. Jeg snyter på mitt kosthold. Det er ingen som stiller meg til veggs på hva jeg spiser eller ikke spiser. Det er ikke noen som følger med på vekta nå, sånn som det var da PT Salvesen styrte showet. Nå er det bare meg selv jeg rapporterer til. Og jeg kan være en veldig tilgivende dommer for egne feil.

Tilfeldigheter?

Er det tilfeldigheter som gjør at jeg ser en sammenheng her? Eller kan det være noe annet? Hadde jeg ikke vært åpen for å jobbe videre med tingene hadde jeg nok ikke trukket noen ting ut av disse hendelsene. Men jeg har ønsket å komme tilbake til et sunnere liv de siste ukene. Og liker ikke min egen juksing. Men før jeg har ikke satt den opp på samme nivå som den jeg ser hos andre. For det er med livsstilsendring som med så mye annet, mye lettere å se og påpeke hva andre gjør feil, enn å gjøre noe med sitt eget.

Er jeg alene?

Jeg er ikke den eneste personen jeg kjenner som har vært, eller er over 100 kg. Tar vi med oss resten av Norges befolkning er det enda flere som sliter med overvekt. Tar vi bort hele vektfaktoren så er det enda flere som har problemer med sitt forhold til mat.

Noen personer ser ut som de kan spise hva de vil, og de kan la være å trene uten at det gjør noe ytre forskjell. Andre føler de legger på seg av å se på en skål godteri, eller spise en bolle eller noe pizza. Så har du de som er så glad i å trene at de kan spise hva de vil, for kroppen forbrenner det meste likevel. Uansett hva slags kropp man har så har alle gode og dårlige dager når det kommer til hvordan vi forer den kroppen vi er tildelt.

For egen del vet jeg at når jeg gir kroppen nøye utvalgte karbohydrater i en god kombinasjon av proteiner og frukt og grønt så gir den meg mer energi, og ting fungerer så mye bedre. Som regel går vekta også litt nedover. Men så ødelegger jeg for meg selv med å jukse. For når jeg spiser noe av den maten som gjør kroppen min dårlig, så er det for et sekunds nytelse uten tanke på den lengre negative effekten.

Og det er nettopp der vi er, mange av oss. Vi klarer ikke gi slipp på gamle vaner. Selv om vi egentlig ikke koser oss med det vi spiser en gang. For de siste gangene jeg har kjøpt potetgull så er det kun de første få flakene som er gode i smak. Men det setter i gang en ordentlig reaksjon i kroppen som gjør meg litt sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Da MÅ posen tømmes, og den skal aller helst ikke deles med noen! Jeg prøver å ignorerer den tanken som minner meg på at jeg blir kvalm og uvel etterpå. For dersom jeg er nøye med hva jeg spiser så får jeg en reaksjon når jeg spiser feil mat. Men den erfaringen blir meget selektivt undertrykt.

Tanker

Når vi ser andres dårlige vaner, eller uheldige valg, så i stedet for å kritisere dem, eller henge dem ut kan vi ta et blikk på oss selv. For jeg tror vi lett ser svakheter hos andre som vi plages med at vi selv har. Og hvis vi kan få kritisert andre for ikke å ta de lure valgene føler vi oss selv litt mindre som en taper. Vi må prøve å være modige og stå frem og fortelle hva vi sliter med. Og være åpne for å ta i mot hjelp. Ja, det er litt vondt å bli minnet på at “Annika, du skal ikke kjøpe potetgull selv om det er helg”. For det er jo en av mine favorittsnacks. Eller, er det egentlig det?

Jeg har i tidligere innlegg laget noen lister over ting som jeg ser frem til vedrørende denne livsstilsendringen. Og det er der jeg må ha fokus. For meg er mat et hovedproblem, for andre kan det være at de drikker for mye, noen vil slutte å røyke, mens andre igjen spiller for mye. Det har vært forsket på de forskjellige former for avhengighet. Og jeg kan forstå noe av det de snakker om ved rusavvenning når jeg tenker tilbake på hvordan det var i januar da jeg kuttet ut sukker. Den samme grusomme fysiske følelsen kommer hos alle når man tar bort det som gir rusen.

Fremover

For meg var det altså sukkeret som måtte gå i januar. Nå er det fem dager igjen av min utfordring på å leve uten sukker. Og det har gått overraskende bra. Jeg har hatt utskeielser i forbindelse med familieselskap og kick-off på jobb. Jeg skal holde meg mye unna sukker fremover også. For jeg blir skikkelig sløv “dagen derpå” når jeg har spist sukkerholdig mat. Det som er viktig for at jeg skal slutte å ødelegge for meg selv hver eneste uke er at nå må potetgullet gå. Jeg har gjort det før, og erfaringen forteller meg at det blir litt som med sukker. Kjennes ille ut i begynnelsen, men når det har gått litt tid så er det ikke så fælt. Og da smaker det heller ikke så godt lenger. Win – win, kalles det.

 

Blogglistenhits