Mitt personlige Ground Zero

Vi ankommer endelig Zwedru. Her skal vi treffe Superintendent av Grand Gedeh county, og bytte biler. Inne på superintendents kontor får vi et veldig hyggelig møte. Han beklager veldig at alt skjedde i hans område. Han forsikrer oss om at det nå er trygt. Vi uttrykker vår beklagelse for den krisen landet har opplevd og alle de personlige tragediene dette har medført.Så forteller han at han har vært i kontakt med sin mann i Toe Town, som er byen som ligger rett der pappa ble drept.

Når vi kommer til Toe Town møter vi en mann som forteller at han har ventet på oss siden morgenen. Det viser seg at dette er mannen vi skulle treffe, så vi kjører til hans kontor. Det ligger rett ved en Transitt flyktningeleir drevet av UNHCR. Han beklager også litt, men han er ikke like behagelig å være rundt som alle andre vi har hatt noe med å gjøre tidligere. Men han tar oss med ut av Toe Town, og vi kjører ut mot der de fant den utbrente bilen til pappa.

Underveis plukker vi med oss en gammel mann, en virkelig lokalkjent som blir med oss og viser oss helt dit de sier at bilen ble funnet. Igjen begynner denne embetsmannen og snakke. Han blir veldig opphisset. Inn i mellom snakker han om problemene i 1990 og av og til 1992. Når journalistene som er med kommenterer at dette skjedde i 2003 blir han veldig irritert.Han sier at det er jo det han har snakket om hele tiden. Men det tar ikke lang tid før han igjen nevner 90-tallet. Vi stiller noen spørsmål og Birgit har noen spørsmål. Han benytter anledningen til å kjefte litt mer og vi føler at situasjonen blir veldig slitsom og at det er i ferd med å ødelegge en av de tingene vi følte var hovedmål for reisen.

Vi forteller at vi vil legge ned noen steiner til minne om pappa. Mamma har plukket med noen steiner fra hagen sin, og jeg har kjøpt med hjerter fra hver av ungene. Men på grunn av den vanskelige situasjonen med denne mannen som ble stående å kjefte da han ble intervjuet av journalistene. Mamma la ned en sten. Så lurte Emmanuel på om vi ville komme tilbake senere. Og vi ønsket mest å bli ferdig med denne situasjonen mens vi var der, men vi ønsket ikke at denne mannen og journalistene fra Liberia skulle være der, så jeg forklarer til Emmanuel at vi ønsker å bli igjen og ta litt tid og legge ned stenene, men vi ønsker ikke å ha alle disse tilskuerne. Da ber Emmanuel en av sjåførene å frakte alle de lokale personene tilbake så kan vi ta den tiden til vår personlige markering.

Jeg setter meg på huk der hvor mamma la den første steinen og pakker ut det første hjertet jeg har med. Det er hjertet fra Trym. Når jeg tar det ut og holder det i hendene mine sender jeg noen tanker til pappa. Jeg pleier ikke å føle behov for å snakke med pappa, men jeg sendte noen tanker og sa at jeg synes det er så utrolig trist at Trym aldri ble kjent med ham. Og at han aldri fikk treffe Trym. Neste hjerte jeg pakker ut er fra Thea. Mine tanker går nå til hvor mye hun har savnet ham. Hvor vondt det har vært for henne at han ble borte. Så var det tur for hjertet for fra Ane. Mens jeg holder det i hendene mine tenker jeg at hun har en sorg om at hun gjerne skulle hatt mer tid med ham, for hun var så liten at minnene er ikke så mange. Og det er et savn for henne. Når jeg har lagt ned min egen stein kommer mamma og legger sin stein mellom hjertene til ungene. Tårene renner og smerten og savnet slår over meg igjen. Størst er sorgen over at en bestefar er borte. Jeg har selv hatt mange år sammen med pappa, og jeg skulle så gjerne ha sett at barna mine også kunne fått det. Det ble en veldig fin markering.

Blogglistenhits