Tre dager igjen

Tiden flyr, og nå er det bare tre dager igjen til avreise. De siste dagene har gått med til å skrive lister over hva jeg har pakket, hva jeg mangler og ting jeg må huske å sjekke. Litt etter litt har ting blitt strøket ut fra listene, av og til har det kommet nye ting inn i listene, men disse har også blitt strøket ut. Dette har medført flere runder i butikker for å få tak i alt. Jeg håper at dagens runde var den siste runden før jeg kan fylle kofferten og gjøre meg klar til avreise.

Samtidig med listeskriving har det vært en del klesvask. For ikke nok med at jeg selv reiser på søndag så reiser mine to døtre til Island på speiderleir, og mann og sønn tar seg en tur til svigerfar. Så alle må ha alle klærne sine reiseklare. Og da er jeg glad jeg har skrevet en liste for meg selv over hvilke klær jeg skal bruke. Da kan jeg sikre meg at disse klærne får prioritet i vaskekøen. Så til en forandring går klærne mine nå fra tørkestativ og innom strykebrettet før de ender opp pent brettet i kofferten.

Flere spør meg om jeg har reisefeber, og jeg har tenkt at det har jeg merkelig lite av. Helt til jeg i går natt kom til å tenke på at selv om den intense kriblingen jeg hadde i magen da jeg var liten og skulle ut og reise ikke er tilstede nå så presenterer kanskje reisefeberen seg mer i dag ved at jeg har mer tanker i hodet. Det føles til tider som at hjernen går på høygir. Spesielt når jeg skal sove. Da tenker jeg på alt jeg burde ha gjort, på tross av at jeg denne gangen bruker lister. Jeg tenker på at jentene også skal ut og reise, og selv om jeg ikke akkurat bekymrer meg for dem så er det ganske spesielt å sende ungene på tur til et land på en øy mens jeg selv befinner meg i Afrika. Tanken på at hvis noe skulle skje med noen av oss er stadig til stede i hodet mitt. Det vil være dager hvor jeg nok ikke er tilgjengelig i det hele tatt. Og tankene om hva som skjedde med pappa kommer skremmende nær. Jeg prøver å unngå disse katastrofetankene, men i og med at vi har denne skremmende erfaringen fra tidligere så klarer jeg ikke helt å dytte dem bort som unødige bekymringer. Alle “Hva hvis….” setningene snurrer i hodet hele tiden. Og jeg ønsker ikke å stresse hverken mann, barn eller andre med å mase om det. Selv om det kanskje hadde vært lurt å si noe til min kjære.

Dagen før avreise har vi 16 års bryllupsdag. Og dette er siste dagen før vi alle reiser på hver vår opplevelse. Og jeg har de siste dagene hatt for mye tanker rundt ordet “siste”. Jeg kjenner at jeg kan være redd for at det virkelig blir siste dag. Men hvordan skal jeg kunne gjøre noe ut av denne dagen på en fin måte uten at de andre skal få de samme slitsomme tankene? Det er viktig for meg at når jentene drar på speiderleiren på Island at de gjør dette med så få bekymringer som mulig. At de kan reise med stor eventyrlyst og skikkelig reisefeber. Den opplevelsen barn har når de skal oppleve store spennende ting.

Så kanskje jeg får føye til et punkt til på lista mi: “Ikke bekymre meg for morgendagen!”.

Blogglistenhits